Bloggportalen Femelle



Det er måneder og år. Utallige timer siden sist. Men gir aldri slipp likevel, har aldri blitt helt stille. I dag ble den søndagen jeg trykket inn passordet mitt på nytt og startet på et uendelig langt hvitt ark.

11 bb

Og vips ble det ikke så uendelig langt og hvitt likevel. Et bryllupsfoto fra en fotografering jeg hadde for to uker siden, fra Gamlehaugen, av Marit & Sverre.

Hei, forresten!

It’s been years, I think. I never let go though, and today is the day I say hi with a photo from a wedding shoot a few weeks back.

På tide å la være å være så pysete. Sette strek over pause, ta frem tastaturet, logge inn. Ikke være så redd for comebacket – bare være.

Hei, her er jeg. Heter fortsatt Mira. Fortsatt tjuefem, fortsatt fotograf, fortsatt blond, fortsatt treningsbesatt – fortsatt meg.

Apropo fotograf:

Bryllupjuli

Fra et julibryllup jeg fikk forevige.

(Har sommeren vært bra for dere?)

Enough of being scared of the so called comeback. It’s just to log in and start typing, which is what I’m doing right now. Still Mira, still blonde, still 25 years old, still obsessed with my work outs – still me. I might as well start up with a photo from one of the weddings I’ve shot this summer.

I natt ble jeg liggende på rygg ved siden av tunge utpust fra den varme valpen og jeg klarte ikke å la være å tenke på tiden min. Hvordan den forsvinner fra meg når jeg har lyst til å skrike stopp og ta en pause, hvordan februar blir til mai, hvordan det jeg gleder meg til som er månedsvis unna plutselig ligger bak meg.

Skummelt, kanskje. Definitivt.

Så jeg skjøv unna dynen, satte føttene i tregulvet. Grep kameraet fra bokhyllen og plasserte det på krakken ved sengen. Gjør noe med det, Mira. Ikke la alt forsvinne, Mira.

Og fordi jeg har nattetanker som kommer når huset er stille og gaten utenfor har tømt seg for biler så sitter jeg her og skriver famlende ord til lesere jeg er glad i og fotograferer morgenen min for å huske den neste år.

_MG_2049 _MG_2070_MG_2020_MG_2050_MG_2056_MG_2051

God morgen, dere. Ta vare på det lille også.

Had a moment of realising how time just pass by last night, which inspired me to pick up the camera and document my morning today. You’re on my mind, guys, even though you might not think so. Good morning to all of you.

Min lillesøster. Hun med håret jeg alltid har ønsket meg og øynene som blir smale når kameraet kommer frem. Hun som kunne levd på stek og tyttebærsyltetøy, hun som er like glad i valpen min som jeg er.

_MG_9343

Min lillesøster. Alltid smilende, alltid kaotisk. Det aller beste for oss har vært å dele leilighet, nå er vi på ellevte månden under samme tak og hun har reist bort for fem dager og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Og det er akkurat det som er så fint.

_MG_9355

Min lillesøster. I to bilder fra en testshoot i mai.

My little sister. The one with the hair I envy, the one who loves my puppy just as much as I do. It’s been ten months since we moved in together and I think it’s the best decision we’ve made together. Two photos of her from my test shoot with her in May.

_MG_9258_MG_9269_MG_9250 _MG_9271

Min første sommerdag 2013.

My first summer day 2013.

Karina og Yngve

April gikk fortere enn mars, mai går fortere enn april gikk. Og kanskje er det fordi bryllupssesongen har begynt. Jeg jobber og jobber og jobber – men jeg elsker det. Virkelig. Her fra Karina og Yngve sin dag i april.

April went away quickly, and we’re half way through May as well. Time flies and maybe it feels that way because the wedding season has started and me and my camera has tons to do. I love it. This picture is from Karina and Yngve’s wedding day in April.

Jeg og min fine venninne har funnet frem til en ny tradisjon. Vi trener hardt, og så lager vi lunsj. Bra for kropp, bra for sjel.

_MG_9232_MG_9235 _MG_9231

Hun bor for tiden i en slik leilighet som jeg drømmer om at skal være en del av min egen fremtid. Store vinduer, trapp opp til taket, lyden av Bergensregn rett over sengen.

_MG_9238

I denne leiligheten har vi stått med verkende muskler og laget falafel fra bunn, kylling med sitron, peppermyntete med fire suketter.

_MG_9240_MG_9243

Slike ting gjør mine maihverdager bedre.

Me and my friend have a new tradition now; we work out hard, then we make a healthy lunch together. A way to make these days better.

(Hjertet mitt er mykt mykt mykt når jeg leser over de fine ordene deres på posten min om å komme tilbake. Det er godt at ikke dere alle er mistet, at dere fortsatt gir meg en sjanse til)

Onsdag. Morgenen for restavfallet til å forsvinne inn i mørkegrønne biler, dagen for å lukke øynene og vente på smerten i en tannlegestol. Noen dager utmerker seg aldri – noen dager skylles vekk før du har gått over til neste. Blir en del av en lysegrå masse av dager uten fotavtrykk.

Kanskje er det derfor jeg holder fast ved dette. Å samle sammen noen ord om de dagene, å fotografere dem i bedre lys enn det som egentlig eksisterte – for da gir jeg dem mening, for da finner jeg mening. Det blir min måte å gripe tak i min hverdag på, og arkivet blir min minnebok fra tider som var så nær ved å forsvinne. En trygghet, en utfordring, en påminnelse.

Onsdag, dagen for kalsiumtabletter og den samme genseren som sist fredag, men også dette:

Pause. Lunsj (noen skjeer halvtinte bær, en skje skyr, tre rosiner som pynt), Thomas Espedal (les, du vil ikke angre).

“Det er ingen sak å reise, se nye steder, vanskeligere er det
hver dag å gå den samme ruten, se de samme stedene,
på en ny måte, kanskje, men likevel, de samme gatene,
de samme husene, for å finne en ny tanke, en helt ny
måte å være den samme på”

Og plutselig er også dette en dag jeg vil huske.

Thank you for all your kind words on last post, you have no idea how happy I am to see that not all of you are lost. Thank you for giving me a second chance.

Hvordan kommer man tilbake? Jeg har spurt meg selv spørsmålet så mange ganger. Formet ord som aldri har blitt værende, gjemt det bort igjen, vært redd. Redd for at dere er borte – flydd videre, festet dere fast i noe annet. Internett er stort og det skal ingenting til for å forsvinne.

Så hvordan kommer man tilbake? Mye tid har gått, øyeblikk jeg ikke har delt, dager og måneder – jeg kunne brukt det neste året på å fortelle om alt som har hendt, alle tanker og følelser, det som har satt spor siden den gangen jeg satte pause på meg selv. Men det ønsker jeg ikke.

Noen sa til meg at noen venter på meg. Og at det ikke er så vanskelig. Kanskje er det ikke så vanskelig, kanskje har jeg brukt for mye tid på å tenke på hvordan - når det bare er å gjøre.

Så i dag skriver jeg. Og jeg kommer til å skrive i morgen og. Og dagen etter. For jeg har ikke gitt opp på å dele.

Jeg begynner å dele i dag i fire bilder, mandag femtende april, en gang før åtte om kvelden. Fra mitt soveromsvindu.

I’ve been wondering how to get back. After so much time away it seemed impossible to write the first words, to explain, to make the promises of somenthing new matter. Someone told me I was missed and I have to believe that – because I’m not done sharing my life through words and photos. And maybe it isn’t so hard after all, maybe it’s just to post four photos from today and write hello and just start again. Hopefully you’re still here.

I dag er stor. Større enn i går. Kanskje er i dag fantastisk neste uke. Jeg vet ikke, jeg holder pusten til svaret faller. I mellomtiden skjærer jeg opp jordbær ved kjøkkenbenken mens aprilsolen faller inn på ansiktet mitt.

Today might be a big day. I don’t know yet, I will know next week and I’m secretly holding my breath. While I wait I enjoy things like strawberries and April sun.