I går, myk genser og sko fra Din Sko.

Yesterday, wearing oversized sweater from Bik Bok and shoes from Din Sko.

Lillesøster og jeg for akkurat to uker siden, det var et år siden sist vi så hverandre, hun hadde blitt høyere og jeg hadde blitt lysere, og nå sitter hun snart på flyet for å besøke meg i seks dager og tolv timer. Jeg har ryddet, vasket, jeg har kjøpt ti sekker ved så hun ikke skal fryse, monstervalpen har dyppet skjegget i iskrem og halen i grønnmaling, alt for at alt skal være best mulig når hun drar sin store, røde koffert over dørstokken.

In a few hours my little sister will be on a plane on her way to Bergen to stay with me and the monster puppy for six days and twelve hours.

Kanskje er det snøen som faller tyngre og tyngre mot bakken som gjør det, de sinte bergenserne som roper til hverandre over igjengrodde biltak, de store jakkene som drukner kroppen i dun og fuskepels. Kanskje er det vinteren som klamrer seg fast til himmelen som gjør at jeg sitter her, i en sofa i en leilighet i kalde Bergen, og spiser yoghurtis med karamell og nøtter, den beste iskremen jeg har spist på veldig veldig lenge som ikke engang inneholder fløte. Kanskje jeg rett og slett savner sommeren så mye at cellene mine får iskrem-behov. Hva er din favoritt-iskrem?

Maybe my body is longing for summer, because right now my favorite thing in the world is frozen yoghurt with caramel and nuts. What’s your favorite?

Timene tusler avgårde, jeg glemmer å drikke kaffe, noen frustrasjoner avtar, noen frustrasjoner vokser, jeg smiler og kjefter om hverandre, glemmer de enkleste ting, husker småtingene, jeg regner i hodet fordi det finnes ingen blendersteg-kalkulator, timene er forsvunnet og på slutten er jeg enten lykkelig eller trist, ingenting midt i mellom, enten eller. Sånn er jeg, Mira i studio, med kamera på stativet og lysmåler i hendene, jeg er overalt og ingensteder på samme tid og jeg er glad jeg ikke er på gruppe med meg selv.

Denne gangen er oppgaven fire portretter; to gruppeportretter, to enkeltportretter, hvit bakgrunn, svart bakgrunn, bare en blitz som hovedlyskilde på modellene. Utfordringene er store, jeg begynner tidlig og tre timer av dagen har forsvunnet fra meg i studio i dag.

Hvit bakgrunn, lett å fikse, supert, flott, Stine slår til som modell under testopptakene.

Jeg vet ikke om jeg trenger å kommentere det?

Jeg kan visst gjøre grå bakgrunn og jeg. Men den svarte, å ta et gruppeportrett med tegning i alle skygger ved bruk av en blitz samtidig som man skal beholde den svarte bakgrunnen.. jeg har lyst til å skrike til den som mente det var mulig, jeg har lyst til å gå til streik med slagord og plakater, jeg har lyst til å si nei takk ser deg senere til hele oppgaven, og aller mest så har jeg lyst til å klare det. Åh, sukk, i morgen kanskje.

I’ve had my share of frustration today, trying to take group portraits on black backdrop just using one flash and still keeping the texture in the dark hair and clothes. I want to shake the person who said it was possible, because today I’ve spent three hours trying to get it right. Oh well. Here’s a few testshots of Stine on white and light grey background; I’m happy that some of us were able to keep the spirit up.

Jeg er ikke obsessed. Jo. Nei. Muligens litt. Men hjelp, de er jo så vakre!

Lette stoffer, sotete øyne og det halvveis-kaos-håret Olsen-tvillingene kler bedre enn noen andre.

I’m not obsessed. Or maybe I am. Anyway, a few new photos of the twins, love the light fabric, dark eye make up and that messy Olsen-hair. Source: tFS.

Om man skulle falle innom en bokhandel en dag, fordi man skal tilbringe de neste seks timene på toget og man allerede har lest dagens avis, eller fordi man bare har hundreogtjueni kroner igjen av stipendet og da er det like greit å ha ingenting igjen, så kan man se seg om i hyllene etter en bok skrevet av Johan Harstad med navnet “Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet?”.

“Using the lunar-like landscape of the Faroe Islands as a backdrop, the novel deals with their attempt at finding a balance between being second best and anonymous without going into total isolation.”

“Jeg opplever at denne boken forteller oss noe vi stadig oftere trenger å bli minnet om; ethvert menneske har et grunnleggende behov for å være behøvd. Som Robert Creeley sa; hva visste vel jeg som trodde jeg var i stand til å gå hele veien alene?”

Jeg fikk den sneket til meg en desembermorgen før jeg skulle reise på juleferie, det var ei jente fra internatet på folkehøyskolen som mente at jeg måtte få den boken siden jeg gikk på skrivekunst og alt. Den hvilte i bagasjen i to uker, så plukket jeg den opp, leste første side, elsket den. Leste den overalt i de dagene det tok å lese ferdig, i sofaen, på bussen, mens jeg laget middag. Den eneste trøsten da siste side var lest var at jeg har såpass dårlig hukommelse at jeg om fire år kan plukke den frem og lese de fantastiske ordene igjen, som om de er nye.
Og i flyttingen, i flyttingen dyttet jeg den over på min kjære, “les, les, les!”, jeg trodde ikke han kom til å gjøre som jeg sa, vi har nok litt forskjellig boksmak jeg og han, men han gjorde det og nå er han en tredjedel inne i den (og elsker den kanskje like høyt som meg). Så hvis du står der en gang, i bokhandelen, med penger nok til å kjøpe en pocket til ethundreogtjueni kroner, kjøp Buzz Aldrin, jeg tror ingen noen gang har angret.

The next time you’re buying a book, on the way to the train or because you need to spend your last 20 dollars, I would say you would need to buy “Buzz Aldrin – what happened to you in all the confusion?”. I loved it, I still do, and I look forward to read it again and again and again.

Hva vi gjør på skolen, spør noen av dere, og ja, hva gjør vi egentlig? Det er en og en halv uke siden reklameprosjektet ble avsluttet, det er ikke så mye å vise derfra, jeg følte jeg ikke visste hva jeg gjorde og hva som var forventet (det er jo fotograf jeg vil bli), men takket være at det var gruppearbeid ble vi ferdige, leverte, presenterte, fikk litt skryt, fikk litt slakt. Og så var det over på det jeg liker aller best; portrett, i alle fall i tre og en halv uke fremover.

I dag har jeg lagt bak meg fire timer i studio, vi var ti små fotografer der samtidig og jeg var for det meste modell, men på slutten fikk jeg stjålet til meg sync-kabelen, en blitz, en låvedør og en vakker Mariann som modell. Hun blir spist opp av mørket, kontrasten er for stor og så videre og så videre, men det er i alle fall noe som sier noe om hva jeg gjør i hverdagen min, om hva jeg brenner for, om hva jeg vil gjøre for alltid om jeg får lov.

Some of you asked me to post some more about my school work. Right now I don’t have so much to show you all, we’ve started doing portraits in studio and we’re all just newbies at this point. Today we spent four hours playing around in studio and even though these two photos are way too dark, it is something. Something that tells me that this is what I want to do for the rest of my life if I get the chance.

Jeg lurer på om vi kommer til å forsvinne i snøen snart.
Drukne, miste pusten. Det nederste trappetrinnet har gitt etter for snøen og det er usikkert om det noen gang kommer til å vise seg igjen. Fotspor viskes vekk før man er tilbake fra kveldsrunden, man brøyter vei med føttene, valpen hadde vært den første som hadde strøket med om man ikke gjorde så. Druknet, mistet pusten.

Verden har blitt forandret til pudder som legger seg på øyenvippene, blokkerer synet, pudder som kiler seg inn mellom jakken og halsen, smelter på huden, lager dammer på kjøkkengulvet. Vi brøyter med store maskiner, vi sender barna ut for å lage engler, vi frykter morgendagens trafikk, musklene blir seige og såre av kontakten med spaden.
Jeg lurer på om vi kommer til å forsvinne i snøen snart. Drukne, miste pusten.

Søndag ble maledag, maledag med utradisjonell pensel i rosa plastikk og maling vi fant i kjelleren.

Stolbena blir hvite, bokhyllen blir hvit, kjøkkenbordet blir hvitt, den mørkeste stueveggen blir lysegrønn slik som resten. Kanskje kommer vi til baderomsdøren etterhvert, til kjøkkeninnredningen, kjøkkenveggene og soverommet. Og hvis vi fortsatt har lov, tid, råd og energi blir også badet en annen farge. For lysere farger gjør meg lettere i hodet, gir meg større lyst til å stå opp fra sengen. Og da er det verdt timer og døgn med malingslukt, strøk opp og ned og flekker på hendene.

White paint and I became good friends today. I’m painting the chairs white, the kitchen table white and one of the walls will be transformed from dark green to a lighter shade. If I still have the money and time after doing all this I want to get started on the kitchen, bedroom and bathroom too.

Først kom rosene, telefonen fra ei jente i en blomsterbutikk, “vi har en bukett til deg, hvor skal den leveres?”. Rosene var rød, lysegule og lyserosa til tross for at vi var enige om at Valentines ikke er en dag for å være romantisk, det er de andre 364 dagene som kommer og går i løpet av et år som teller, å få en bukett blomster er bedre en grå tirsdag midt i april fremfor på en dag hvor alle andre kjærestepar utveksler klissete erklæringer. Og vi var enige helt til rosene kom på døren og akkurat da visste jeg at han visste at jeg har en håpløs romantiker dypt nedgravd i magen som tror på evig kjærlighet og roser på Valentines. Han kjenner meg ut og inn.

Og så, hjemme i leiligheten syv dager senere, ligger det en eske. En eske som inneholder en skinnende telefon, nesten akkurat lik som hans, en telefon som er blitt min. Den er blitt min fordi han da lettere kan sende meg en mail når det er fire timer siden sist vi så hverandre og han tenker på meg fordi noe han så eller noe noen sa minte han om meg. Den er blitt min så jeg kan dokumentere de små tingene som får meg til å le og sende det til han så han kan smile av alle tingene som kanskje bare er morsomt for meg. Jeg er heldig.

He buys me roses on Valentine even though he never really cared about Valentine’s Day, he buys me an iPhone so that we can keep in touch through the day. I’m a lucky girl.