Jeg forelsker meg i denne genseren igjen, igjen og igjen.

I fall in love with this sweater again and again.

August, 2009.

Tirsdag påskefridag, tunge øyelokk.
Halve monstervalppelsen ligger igjen på stuegulvet.
Forsinkede busser, tomatsuppe med makaroni.
Jeg håper regnet forsvinner til i morgen.

Tuesday, tired, the monster puppy got a new haircut. Tomato soup, I hope the rain will be gone tomorrow.

Om det stikker i magen, det er tomt og det må fylles på, om  man vil ha noe som smaker pizza uten at det nødvendigvis er pizza, så er det bare å finne frem stekepannen. Og ha fire eggehviter i pannen, eller bare to sammenvispede egg om man vil det i stedet, vente i et minutt mens det stivner og bobler litt, så har man på biter av det man finner i kjøleskapet, kanskje litt skinke, litt mais, litt purre, litt ost, litt parmesan, legger på et lokk, skrur ned varmen, lar det stå i to minutter. Mens det bobler og lukter godt finner man frem tallerken og bestikk, glass om man er tørst og vips så har man noe som smaker veldig veldig godt og minner om pizza, men som kanskje bare er enda enda bedre.

Four egg whites, some ham, corn, onion and cheese in the pan, and voila, you’re not hungry anymore.

Det er natt, klokken har beveget seg fra en dag til en annen dag, fra søndag til mandag, jeg har spist rød plomme bakt i mikrobølgeovn, kanel og søtning, det minner meg om plommedessert hos min mormor (det aller beste jeg vet).
Det er slikt de sier i undervisningen, i galleriet med kunstfotografi hengende på veggen, fortell meg først hva du ser. Så resten. Resten er at akkurat nå, her jeg sitter og ser på Karl som har lukket øynene ved siden av meg, monstervalpen som drømmer om rottweilere og en middagspølse som aldri blir mindre uansett hvor mye hun spiser, akkurat nå føler jeg glede, lykke, det sitter fysisk i brystet, kriblingen, varmen. Det begynte på fredag, første dagen i en lang rekke av påskeferiedager, jeg har hatt leamus under venstre øye i tre uker, men det ga seg, stresset ga seg, jaget etter å være bedre, best, det ga seg. For ti påskefridager betyr ti dager hvor jeg ikke trenger å prestere, fysisk, psykisk, med kamera i hendene og reglene i hodet, lærernes lange remse av ting som skal gjøres, lærernes enda lengre remse over ting som ikke skal gjøres. Ti påskefridager betyr ti dager hvor jeg kan være meg selv, la skuldrene senkes ned så langt som skjelettet tolererer, følge egen timeplan satt sammen av lyst og energi, plukke opp kameraet fordi det er noe jeg vil ta bildet av, ikke fordi det er noe jeg må ta bilde av. Og ved å på fredag vite hva ti påskefridager innebar så forsvant stresset og gleden tok plassen i kroppen i stedet, er der fortsatt, dunker og varmer. I morgen er dagen hvor jeg skal ta fatt på alt jeg har lyst til å gjøre, jeg skal rydde opp i stue nummer to, kjøpe arbeidsbord og sette frem bøker, scanner, printer, fylle arbeidsbordet med objektiver og kameraladere; struktur, arbeidslyst. Jeg skal tegne skisser og stoppe når inspirasjonen tar slutt og ikke fortsette i to timer til fordi det fortsatt er ark å fylle. Fylle på med dype pust, store kopper kaffe.
En dag skal jeg lære å la gleden og stresset fungere sammen, eksistere i kroppen uten at det ene jager ut det andre, harmoni og balanse, en dag skal jeg kunne gjøre det som skal gjøres fordi andre har bestemt at slik er det uten å spises opp innvendig av sorte farger og høy puls, en gang skal jeg finne andres krav og egne krav motiverende og ikke destruktivt. En dag. I mellomtiden skal jeg puste og leve i påskeferiedagene, holde fast på det kriblende i brystet, vite at akkurat nå er så bra som akkurat nå kan være.

Jeg tror denne dagen inneholder alt som trengs for å bli en av de beste dagene på veldig veldig lenge.

I think this day has all needed for it to be one of the best days in a very long time.

Fra påsken 2009.

Påskeferie, ti dager undervisningsfri.

Jeg vil rusle i gatene til monstervalpen blir sliten.
Sove til jeg våkner, ligge under dynen enda lenger.
Se tvseriene jeg savner fra kroken i sofaen.
Begynne med skisseboken for frioppgaven, tenke, planlegge, gjøre det jeg har lyst til.
Vaske alt tøyet jeg har glemt av.
Og drikke kaffe, te, spise påskeegg.
Hva skal du i påsken?

Ten days of no school at all, finally, I would say. I’m ready for taking it slow, going for walks with the monster puppy and sleep until I wake up.. every morning. What are you doing for Easter?

1. Under dynen, uken går ekstra sakte når hodet er laget av bomull og leddene av sirup, presseetikk og fem artikler for Fanaposten, det går forbi meg i rekordfart og jeg gleder meg til påskeferie, påskeegg, påskehare, påskehvile.

2. Innimellom ser man noe man ikke klarer å glemme, stoff snitt detaljer, en kjole som gir kriblinger i magen og som alle skoene i skapet passer til. Og så ser han hvordan øynene mine stråler litt ekstra når jeg ser på den og sørger for at jeg får den. Hvis ikke det redder hvilken som helst sykedag så vet ikke jeg.

I just couldn’t forget this dress, it’s so.. me! I must be the luckiest girl in the world, because it’s on its way in the mail, thanks to Karl. Source: Nelly.

Meg og mitt kamera for to uker siden, ambivalent, vet vi kommer til å like hverandre igjen, meg og mitt kamera, bare ikke akkurat nå, jeg fantaserer om et Hasselblad, tenker det ville gjort ting bedre, totusen igjen på skatten er bare en litt for liten femtedel, vet vi kommer til å like hverandre igjen, meg og mitt kamera, snart snart..
..tilfeldige bilder, tilfeldige tanker, jeg har dynen trukket opp til haken, forkjølelsen har grepet meg og jeg har egentlig ikke tid, det brenner i brystet og jeg må innse at slaget er tapt for denne gang, 1-0 til bakteriene, au au.

Me and my camera a few weeks ago, we don’t like eachother much these days, my camera and I, but it will pass. Soon, I hope. Random pictures and random thoughts on a day spent in bed, the cold finally got to me.

Jeg tar en buss jeg ikke kjenner til, tjuefem kroner takk, velger buss-sete ved vinduet, sommerfugler i magen og kriblinger i fingertuppene, tennene er polert med børste og skyllemiddel. Skal jeg av her? Eller her? Jeg blir lett satt ut av nye steder, nye rutiner, nye mennesker, når jeg finner gaten, inngangen, døren, så blir jeg bekymret, pasientgarderobe, en tier, har ingen tier, lappen på døren til høyre; “yttertøy skal ikke tas med inn på klinikken”. Tar sjansen, er ikke den døren jeg skal inn, er en annen dør, blå stoler og Hjemmet ligger åpent på bordet, sprer oppskrifter på hjemmelagde vaniljeboller og myter om at forbrenningen stopper opp om man ikke spiser frokost. “Mira Jakobsen, vi kan ta deg imot nå”, hjertet dunker, jeg har så mye karies at tennene i overkjeven må erstattes med plastklumper og visdomstennene er nok på vei ja de står nok slik at kjeven må byttes ut smerte smerte ingen har så ille munn som du, tankekjør, hjertet dunker litt mer. En dame i hvit frakk og plasthansker går gjennom historikken, hvorfor, hva og når, jeg sier jeg tror ting har gått gale avgårde, hun sukker, har nok mange pasienter som meg, tre timer er satt av, kanskje man kan få gjort litt.

Smil, smil, smil, vi smiler både hun og jeg, hun fordi hun liker å se friske tenner, det betyr to timer mindre arbeid på en mandag morgen, ingen henvisninger, ingen spesialister, borr og frustrerte studenter med for mange instrumenter i hendene, jeg står utenfor og smiler, føler lykke i hjertet, det dunker fordi jeg er glad, jeg er glad fordi jeg fryktet det verste og fikk det beste, ville ikke tro det der jeg satt i røntgenstolen, så for meg regningene; tusen her, tusen der, så for meg tapt undervisning fordi jeg sitter i en tannlegestol og har smerter som løper fra tuppen av en tann opp til bak øyet. Så for meg hånende Cola Zero-etiketter; “haha, se hva vi gjorde med deg!”, foreldre som hvisker “det var det vi sa”, men nei, nei nei, til og med visdomstennene vokser i riktig retning.

Jeg setter pris på de små tingene, tingene som er der hele tiden, som vi husker når vi er syttitre og angrer på at vi ikke verdsatte, og i dag er en liten ting at jeg har vært hos fryktfulle tannlegen, på undervisningsklinikken til og med, og jeg overlevde, har en frisk munn, trenger ikke tenke på tannlegeskrekken på elleve måneder.

I try to appreciate the small things in life and today it is going to the denist and realising I have healthy teeth.

I håp om at 36.5 var riktig størrelse for mine føtter (jeg forsøkte å ignorere at jeg heller mer mot størrelse 35, babyføtter har jeg) kjøpte jeg meg et par nye, hvite Balenciaga. Etter litt tid med de fantastiske skoene på beina innså jeg at de rett og slett er litt for store for meg, så nå, nå er verdens fineste sko til salgs. Størrelse 36.5 altså, helt nye, bare prøvd på litt, 1900 kroner.

Bittelitt oksidering på den ene knappen har skjedd på flyturen fra USA til Norge, men ingenting som ikke kan fjernes med kobberrens eller så. Kontakt meg på mira.h.jakobsen@gmail.com om du har et hjem til de vakreste skoene jeg vet om. (Frakt betales av kjøper, jeg blir nødt til å be om forhåndsbetaling og slikt, men gjerne gjennom trygge betalingsmåter som Payex eller Paypal).

I’m selling my new white/cream Balenciaga platforms, size 36.5. Too bad, but I realise they are a bit too big for me. New in box, contact me if you’re interested.