Jeg kunne ønske jeg kunne strekke dette øyeblikket ut i tid. Få det til å vare, bli hos meg.
Dette øyeblikket hvor alt føles okei.
Kanskje føles det slik fordi jeg går tredje døgnet uten mer enn fem timer søvn om natten, fordi kroppen prikker og hjertet kribler. Trøttheten har satt seg bak øynene, under huden. Viklet seg inn i nervetrådene, lagt seg som et bedøvende slør over pannen.
Jeg kunne ønske jeg kunne strekke dette øyeblikket ut i tid. Ligge urørlig i timer og minutter, føle det er nok å heve brystet opp og ned, se den lille varme klumpen ved siden av meg gjøre det samme. Valpepust på kinnet. Sukket fra magen når hun velter den lille kroppen over på andre siden.
Jeg kunne ønske jeg kunne strekke dette øyeblikket ut i tid.
Dette øyeblikket hvor alt føles okei.
La meg prøve. La meg prøve å strekke det ut i to timer til, kanskje tre og en halv. Jeg og valpen og pusten og søvnen i hjørnet av en sofa i en stue i en leilighet i Bergen. Før vi tar fatt på virkeligheten igjen, før vi tar fatt på en deadline søndag klokken fire. La meg prøve å strekke dette øyeblikket ut i tid.

I wish I could make this moment in time last a bit longer. Lying here, sleep deprived, feeling nothing else but relaxed, watching our chests go up and down, the puppy and I. I’m going to try to make this moment last a bit longer. Just a little bit longer.