Å være fotograf under fadderuken er hardere enn man tror. Jeg begynte å komme meg igjen, men nå kjenner jeg at kroppen er tung, halsen er vond og hodet banker. Men så var det såpass fantastisk at det ikke gjør noe at man bli småsyk og supersliten i etterkant.

Vi vant beste faddergruppe, vi var oppe altfor lenge, vi spiste hamburger midt på natten, vi slet ut de stakkars kroppene våre på dansegulvet.

Lenge leve Gruppe 10, jeg er litt småtrist for at hverdagen innhentet oss så fort, samtidig som jeg ikke kan vente til å fortsette med skolen, fotograferingen, alt.

I’m way too tired from the past five days, partying and being a photographer at the same time is hard. We had so much fun, staying up way too late, dancing like crazy and eating hamburgers at 4 am. Love it!

Trenger jeg å si at fadderuken er helt fantastisk?

Needless to say that I’m having a great time?

Fadderuken har startet – jeg er bare hjemme for å hente de siste tingene mine før kvelden fortsetter, hei og hå!

School has started, I’m just home for a few minutes to grab my things before I head out again, see you!

Sommerfugler i magen? Check.
Roser i kinnene? Check.
Et småskjelvende hjerte? Check.

Faddermøte, e-poster, kan vi vise bildene dine på storskjerm under gallakvelden?, mange spørsmål, noen svar, jeg har laget en DIY-snoot til blitsen, gaffateip, papp, en bit av en softboks. I morgen begynner fadderuken, jeg skal være fadder, jeg skal være fotograf, vi skal møte alle de nye studentene, de store øynene som ikke vet hva de begir seg ut på, jeg forsøker å fortelle meg selv at det er nå det gjelder. For det er det. Et år på fotolinjen er forbi, bare et står igjen, jeg har så mye igjen jeg vil lære, så mange flere ting jeg vil kunne. Innimellom kunne jeg ønske jeg kunne være en av de nye i morgen, fortsatt ha muligheten til å feile, fortsatt ha alle sjansene foran meg, være ny rotete kaos og ikke helt der enda. Men så er det kanskje bare på tide å være voksen, innse at man kan mer enn man tror, vite at man har det i seg, erfaringene ligger der, de har ikke løst seg opp i løpet av sommeren, forsvunnet ut i intet, jeg kan og jeg vil og det skal gå helt okei. Helt okei.

I’ve reached the point where my hands are shaking a bit and my heart feels like it’s blushing. Tomorrow everything starts, the last year of studying photography, I have to embrace it and get as much as I can out of it, and maybe that’s what’s making me nervous. In addition to being the photographer the first five days of school of course.. capturing all the new students and old students while they get to know each other over a few glasses of beer. Maybe it’s just time to realise that I can do this, I don’t need to want to be the new girl that still has the opportunity to fail, cause I can do this, I want to and I will be able to. It will be okay.

Sist gang jeg nevnte en bok så var det Buzz Aldrin. Herlig, fantastisk, vakkert, og hvem visste at jeg skulle plukke opp en bok av samme forfatter noen måneder senere for så å syns at den var nesten like vakker?

Albert Åberg vokser opp sammen med faren Bertil i Hässelby, en forstad til Stockholm. Pappa gjør så godt han kan,
men ender likevel opp med å være i veien. Albert reiser helt til Hong Kong for å prøve å løsrive seg, men han har
ikke hjerte til å la pappa sitte alene i leiligheten, så han ender med å dra tilbake. En roman om alt for mange
demoner, som kanskje kommer når det passer dårligst, men som likevel må komme, før eller senere.

Det sier Bokkilden om boken og det er egentlig ikke så mye å si uten å ødelegge, for det er kanskje aller mest beskrivelsene av det såre, det grå, det litt vonde som gjør at den er så verdt å lese. (Jeg har fortsatt femti sider igjen og jeg skal drøye dem ut så godt jeg kan).

If I was to recommend another book after Buzz Aldrin, it must be Johan Harstad’s book about Alfie Atkins as an adult. It’s beautiful, it describes everything that hurts in such a wonderful way and I’m going to make the last fifty pages of the book last as long as I can.

Det er søndag kveld, kanskje aller mest mandag siden klokken er kvart over to og jeg burde ha inntatt søvnen for tre timer siden, jeg har sett film, jeg har spist marshmallow og sure bringebær til jeg ble kvalm, jeg har latt mandag være mandag og forsøkt å få søndagen til å vare så lenge som mulig. Mission accomplished.

Også ble jeg så glad når jeg så Femelle nevnte min blogg som en av fem gode fotoblogger, bare les her. Hyggelig, sant? Og nettopp fordi det er søndag og fordi Femelle skrev som Femelle skrev så er det akkurat passe å poste et foto som ikke bare er halvveis, ikke bare tatt for dokumentasjonens del..

..tralala. På tide å si god natt, til å akseptere at søndager varer ikke for alltid, vi sees alltids i morgen.

This has been a Sunday like every other Sunday; too much candy and staying up way too late. I’m about to go to sleep, but I just had to post a more decent photo rather than half-bad snapshots after finding out that Femelle wrote about my blog in their article about photoblogs. Thanks Femelle!

Om fire dager begynner fadderuken og i går samlet alle faddere seg for å hilse på hverandre og skåle litt før alt begynner. Men først, først kom Mariann tuslende med en pizza under armen og øl i vesken, vi snakket om sommeren som har vært og høsten som er foran oss.

Og så la jeg fra meg kameraet, vi tok på oss skoene og gikk for å møte alle andre faddere. Jeg har sommerfugler i magen, det er fire dager til mitt andre og siste år på fotolinjen begynner, det er fire dager til jeg ikke skal hvile på ti måneder.

My friend Mariann came over yesterday and later on we met up with some of our class mates. I’m starting to get a little bit nervous, school is starting up again in four days and it’s going to be a busy year for sure.

Jeg har et rom nå. Et rom med en seng, en kommode, en pult. Sånn cirka alt man trenger sa du? Ja. Men jeg kan ikke la være å drømme om å fylle rommet med nye møbler, innrede plassere, gjøre det til mitt. Og i drømmene ville det sett cirka slik ut:

Jeg ville hatt en lenestol. Hvitt trekk, myk som marshmallow. Til å synke ned i når jeg kommer hjem fra en altfor lang dag og er sulten og tørst men først må hvile, til å krype opp i med ullpleddet når det er kaldt og jeg holder varmen med romantisk film på tv-skjermen.

Jeg ville hatt gardiner. Lyse, lette. Gardiner jeg kan trekke tilside når jeg fortsatt ligger i sengen og trenger å bli overbevist om at dagen er verdt å stå opp for, gardiner jeg kan trekke for når naboene stopper opp utenfor og snakker om kjøttpriser og blomsterpotter.

Jeg vile hatt sminkekommode. Sminkebord og kommode i ett for slike som meg som ikke har plass til begge deler, til å legge favorittgenseren og favorittskjørtet i, til å legge siste strøk maskara foran før jeg tar på meg kåpen og går ut til resten av verden.

Jeg ville hatt teppe. Langhåret, pelsete. For da valpen er kald på potene og trenger å krølle seg sammen til en klump på et sted hvor det er varmt, for da jeg vil ligge på gulvet og klippe og lime inn bilder i skisseboken før neste skolepresentasjon.

Og til slutt; jeg ville hatt en vase. For litt farge, for da det kommer en blomst på en onsdag selv om jeg aldri hadde trodd jeg skulle fortjene det akkurat den onsdagen.

Rommet mitt ville vært lyst. Hvitt, jentete, jeg ville pyntet opp med skoene jeg har som nesten er for fine til å bruke, jeg ville hatt roser på sengesettet og sort/hvitt-fotografier av de jeg er glad i på veggen, rommet ville være helt mitt.

Current IKEA-wishlist . If I only had the money this is what I would buy to make my room into my own. White, light, a hint of romance and comfort, I would have black and white photos of those I love on my wall and a pink pattern on my pillows.