Sist gang jeg nevnte en bok så var det Buzz Aldrin. Herlig, fantastisk, vakkert, og hvem visste at jeg skulle plukke opp en bok av samme forfatter noen måneder senere for så å syns at den var nesten like vakker?

Albert Åberg vokser opp sammen med faren Bertil i Hässelby, en forstad til Stockholm. Pappa gjør så godt han kan,
men ender likevel opp med å være i veien. Albert reiser helt til Hong Kong for å prøve å løsrive seg, men han har
ikke hjerte til å la pappa sitte alene i leiligheten, så han ender med å dra tilbake. En roman om alt for mange
demoner, som kanskje kommer når det passer dårligst, men som likevel må komme, før eller senere.

Det sier Bokkilden om boken og det er egentlig ikke så mye å si uten å ødelegge, for det er kanskje aller mest beskrivelsene av det såre, det grå, det litt vonde som gjør at den er så verdt å lese. (Jeg har fortsatt femti sider igjen og jeg skal drøye dem ut så godt jeg kan).

If I was to recommend another book after Buzz Aldrin, it must be Johan Harstad’s book about Alfie Atkins as an adult. It’s beautiful, it describes everything that hurts in such a wonderful way and I’m going to make the last fifty pages of the book last as long as I can.