Hovefestivalen 2010.

Jeg er på vei til Hove! Jeg gleder meg til seks dager hvor jeg skal glemme alle bekymringer, bo i telt og drikke vin. Forhåpentligvis får jeg blogget litt fra telefonen nå og da, vi sees kanskje der?

I’m on my way to the Hove festival! I look forward to six days of leaving all worries behind. Hopefully I will be able to blog from my phone, maybe I’ll see you there?

Fordi hun slikker meg på føttene etter jeg har dusjet.
Fordi hun er den største divaen jeg kjenner til.
Fordi hun skyr vanndammer og går i ring rundt dem.
Fordi hun liker eieren vi møter på gaten bedre enn hunden.
Fordi hun blir liggende og se ut vinduet fra jeg går til jeg kommer tilbake.
Fordi hun alltid tigger selv om hun aldri får av meg.
Fordi jeg blir stoppet av fremmede som sier vi ligner.
Fordi hun helst sover i armkroken.
Fordi hun skjønner sin plass og velger nettopp min armkrok.
Fordi hun er verdens beste venn og jeg drar ingen steder uten henne.

Because she is the biggest diva of them all, because she can’t stand the rain and she likes the dog owner better than the dog itself, because people tell me we look just the same, because she wants to sleep close to someone at night and the person she choose is always me, because she’s the best friend in the world and I would never leave her.

Forhåndsskrevet innlegg fordi jeg har reist hit, til hytten til mamma og stefar, der det ikke er tv eller internett eller moderne strømanlegg. Vi reiste for å feire Sankthansaften og drikke vin på terrassen med pledd over føttene, og så ble jeg en dag til for å se om solen dukker opp og fisken havner i garnet, for å se om litt ro rundt meg kan smitte over til ro inni meg. Det hender det gjør det.

I’m spending the day right here, without power or internet or any of that fancy stuff. Maybe some silence will lead to less chaos inside. Maybe.

Sånn litt før krisen var et faktum og jeg fortsatt levde i lykkeboblen min så tok jeg bussen til Kristiansand, ringte på hos min mormor.

Hun ville ikke bli tatt bilde av. Men det gjorde jeg likevel, for jeg syns mormoren min er ganske så fin!

For noen år siden flyttet hun fra det store huset jeg overnattet i som liten, med morelltrær og bringebærbusker, til en leilighet i byen. Men så tok hun med seg alle tingene som gjør mormor til mormor, som lysekronen og serviset og lampen som går av og på når du tar på den.

Besteforeldre har alltid mat til alle og min mormor er inget unntak, det var jordbær og kylling, eplekake og iskrem, og minst en liter Cola Zero.

Jeg hadde på meg min nye collegegenser kjøpt for femti kroner som jeg allerede er ganske forelsket i, og slik var timene med mormor før ting falt litt sammen og jeg ble hun som ikke smilte like mye som før. Godt man har mormorer som forstår og fyller på med litt ekstra kremtopper og nye solbriller.

While I still felt crazy happy after getting my grade I visited my grandmother in her apartment. She doesn’t live in the big house I remember from my childhood anymore, but she still have all the things that makes her into her, like the her coffee cups and her pictures of the whole family and some more. We had strawberries and coffee, cake and icecream, just like it should be when you visit your grandmother.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle skrive dette. Ikke nå. Ikke i dag. Men så gjør jeg visst det og det føles alt annet enn bra.

I går klokken 11.10: jeg fikk drømmekarakteren.
I går klokken 21.47: jeg var bostedsløs.

Det var ingenting som tilsa at det skulle skje, men jeg står her i dag og har ikke lenger et sted å bo. Jeg må flytte ut av leiligheten i løpet av juli, leiligheten skal rennoveres og ikke lenger være mitt hjem, plutselig er alt snudd på hodet og det siste døgnet har jeg ikke vært annet enn trist trist trist. Å finne leilighet nå er ikke lett, å finne leilighet på så kort tid er ikke lett, å finne leilighet hvor jeg kan ha hund er ikke lett. Sommeren ble plutselig helt annerledes enn det jeg hadde tenkt meg og jeg har en stor, svart klump i magen som ikke går bort.

Så ja. Her er jeg. Det er bare å si ifra om noen vet om en leilighet til meg i Bergen, gjerne med plass til to gode venninner med en stille og liten og rolig hund. Vi røyker ikke, vi er stille og rolige, sikre betalere, har referanse og trenger å kunne flytte inn i august. På dette tidspunktet er jeg åpen for alt. Jeg trenger egentlig ikke mer enn et lite kott. Med plass til en liten hund, selvfølgelig.

Nå skal jeg gå og grave hode og nese ned i valpepelsen og håpe at mirakler skjer.

I didn’t think I would write this. Not now, not today. I don’t have anywhere to live anymore. The apartment I’ve lived in the past one and a half year is being renovated and I can’t live there anymore. I went from super happy because of my grade to this. Sad. Very sad. In one month I have to find another apartment, please give me heads up if you know about one.

Jeg er på vei til Kristiansand for å bruke dagen min til å være sammen med verdens beste mormor, det er ingenting bedre enn å sitte i sofaen til mormor og drikke kaffe fra ordentlige kaffekrus, ingenting bedre enn å til slutt legge seg i sengen på gjesterommet som lukter slik det luktet da jeg var liten. Min måte å feire de gode nyhetene på, så blir det kanskje musserende på Sankthansaften.
Vi snakkes i morgen!

I’m on my way to my Grandmother, to have black and strong coffee from real coffe cups and to sleep in her guest room that still smells like it used to do back in the days. My way og celebrating the good news. See you all again tomorrow!

Jeg våknet til dette for en time siden. !!!!!!
Fineste og beste meldingen som har tikket inn på telefonen min på minst en halv evighet!

En slik melding er verdt alt arbeidet, alle kveldene jeg har sittet inne, alle fotograferingene jeg har utført for andre, tredje, fjerde eller femte gang. Verdt alle søvnløse netter og prøving og feiling og følelsen av å ikke strekke til.. enda. Men i dag strekker jeg akkurat så langt som er nødvendig, drømmekarakteren er oppnådd og jeg er lykkelig.

I woke up to this an hour ago, a message saying I got A on my exam! It’s been my dream for two years now and I can finally say that I achieved my goal. I’m so happy!

Det blir alltid en ring som er stor og i gull om jeg skal finne en ny en, jeg er altfor forutsigbar.
Men så liker jeg den så godt at det gjør ingenting.

Somehow I always end up buying the rings in gold tone that cover up 1/3 of my finger. I’m so predictable. But I don’t care, because I really love this one.

Fra fotograferingen under eksamen, et av de som ikke ble levert.

I dag er jeg litt nervøs i hjertet.
I dag får jeg kanskje en sms – avsender “NKF”. Inni sms’en står det en bokstav, en karakter, som skal si noe om hvor flink fotograf jeg er, hvor bra jeg har gjort det de siste to årene.
Så jeg drikker Cola Zero med isbiter til frokost, har krøpet opp i lillesøsters seng og satt på CSI New York på den store tven hennes. Sånn mens jeg venter.

Today I’m nervous, because today I might get a message from NKF with my grade. Might. And because of this I’m having Cola Zero with ice cubes for breakfast while I watch CSI New York on her huge television from her even bigger bed. While I wait, you know.

Fordi gammeldags strikkemønster kan være ganske fint innimellom.

Because cable knits can be pretty cool sometimes.