Jeg har vært den aller siste turen i den gamle leiligheten, låst døren bak meg, puttet nøklene i konvolutt og inn en brevsprekke. Det er litt trist for det er et kapittel som er avsluttet og aldri kommer tilbake, jeg er ikke lenger hun som bor bak teateret ved siden av Rema 1000, det går ikke lenger fulle mennesker forbi vinduet mitt om fredagsnettene, jeg deler ikke lenger stue og kjøkken med Christina, jeg har ikke lenger blå baderomsinnredning (jo vent det har jeg), jeg skal ikke låse meg inn den brune døren i det nesten-rosa huset.

Men når noe slutter så begynner alltid noe annet, jeg har jo allerede forelsket meg i min lille hybel på andre siden av byen, jeg har allerede gjort meg selv avhengig av å jogge i Fløisvingene, jeg har nymalte vegger og nyopphengte gardiner og allerede gjort det lille stedet til mitt sted.

Today I closed the door at my previous place behind me for the last time, one chapter is closed and I’m starting a new one.

Mens det er fredags kveld og jeg sitter foran skjermen og jobber og redigerer og snart ser firkanter så mimrer jeg om slik sommeren var for noen uker siden da jeg var på hytta til mamma og stefar og grillet til sent på kvelden med rødvin og sjøen bak oss.
Ganske så fint.

While I’m by the screen on a Friday night, working on pictures, I’m memorizing an evening just a few weeks ago, the food was amazing and so was the company.

Så jeg bestemte meg for å gå på kino i går klokken fire til tross for sol og at vi var nesten alene i kinosalen, det var Midnight in Paris på lerretet, det var meg og Karl, det var en litt for stor pose med smågodt.

Vi lo på alle de stedene hvor de andre ikke lo, jeg fikk medfølelse med kunstnersjelen som var hovedperson og den var egentlig like bra som terningskastene jeg hadde lest om på forhånd.

På veien tilbake fra kinoen gjennom byen ble vi mint på at verden er ikke slik som den er i idylliske Paris-gater om natten, det er så mange blomster og lys og bamser og kort samlet rundt den blå sten og jeg tror nesten jeg kommer til å savne det når det blir fjernet og den blå sten blir bare den blå sten igjen. Slik som det er nå så stopper man alltid opp og ser, tenker, setter pris på livet og tenker på de som ikke lenger har det.

Og plutselig føltes det ikke like viktig å haste hjem igjen, vi satte oss ned i vinduet på Elefanten med et glass hvitvin mens jeg tenkte på hvor fint det er å bo i et land som ikke reagerer med hevnaksjoner og voldsbruk, hvor fint det er å se alle som står sammen i stedet, hvor fint det er at vi ikke oppfyller denne mannen sine ønsker. Dagen i går ble akkurat som jeg ville den skulle bli, ingen rutiner og alt gjort litt opp-ned med kino klokken fire og sukker til middag.

Midnight in Paris was just as good as the reviews had told me earlier, I had candy for dinner and white wine for desert, yesterday was like I wanted it to be; no routines. Feels good every once in a while.

I natt ble jeg sittende oppe til klokken var tre, jeg jobbet med bilder for en kunde og jeg jobber alltid så mye bedre om natten. Det er nesten stille og det eneste som lager lyd er luftavfukteren som jeg innså at jeg var nødt til å ha når klærne mine ikke tørket på fire dager og hjertet til monstervalpen som slår rolig i brystet i takt med tunge pust.

Men selv om jeg var trøtt da vekkeklokken ringte midt i en drøm så ble i morges en repeat på morgenen før der og jeg la fire og en halv kilometer bak meg før jeg dro frem levash og egg igjen.
Jeg er et vanemenneske, jeg liker rutiner og det er nesten så jeg er redd for at jeg begynner å bli kjedelig. Så i dag skal jeg på kino! Selv om det er sol ute, selv om filmen går klokken fire, selv om det er torsdag!

Last night I stayed up until 3 am, working on some photos, I work best at nighttime without doubt. Even though I was awfully tired when I woke up this morning, I did just like I did all the other mornings since I moved here; went for a long walk. I like routines and I’m starting to think I’m getting .. boring? So today I’m changing it up and going to the movies.. in the middle of the day! Yey!

Jeg har bodd i leiligheten rett ved Fløisvingene i seksten dager og har blitt avhengig, jeg har blitt avhengig av å gå tur, av å løpe, av å kjenne at kilometerne forsvinner under joggeskoene.
Og i dag var som alle de andre dagene, jeg står opp, sjekker nyhetene, tar på meg treningstøyet, låser døren bak meg og kommer ikke tilbake før jeg er sliten og varm. Og det finnes ingen bedre morgen.

Etterpå blir monstervalpen med, hun har ikke viljen og motivasjonen til å holde min fart, hun er den som helst slentrer rundt i gatene og lukter på blomstene og smaker på gresset. Ja, også har hun fått seg en ny venn i gata. Han er leopardprikket, har grønne øyne og sier mjaauu. Sist gang de møttes utvekslet de kjærlighetserklæringer og klemte hverandre vel og lenge, i dag lekte de katt og hund.. helt til katten hadde lyst til å leke katt og fugl i stedet. Noe monstervalpen selvfølgelig ikke duger til.

Og ja, så kommer jeg hjem igjen og da er det tid for frokost eller lunsj eller i alle fall det første måltidet jeg spiser, og i dag lagde jeg noe jeg vet jeg kommer til å lage igjen og igjen og igjen! Jeg brukte lavash fra Joseph, salat, agurk, kylling og eggehvite. Jeg tror nesten det er den beste frokosten jeg har spist. Nesten noensinne.

I’m addicted already. I’m addicted to go out for a run as soon as I wake up, it’s so refreshing! Today was no exeption and when I came back home it was time to take the monster puppy out for a walk, look at her new friend, they have already declared their love for eachother and this morning they played around in the grass. When I came back home it was time for the first meal of the day; lavash, cucumber, lettuce, chicken and egg whites. The best breakfast I’ve had in months!

I dag dro mamma hjem med flyet.
I dag sto jeg i tjue minutter ved den blå sten og så på alle blomstene, alle de tente lysene.
I dag var en dag med grå himmel og regn på nesen og trist hjerte og sliten kropp.
I dag var en dag jeg måtte se på det som er fint.

Det er fint med fryser..

.. for den gjør at jeg kan fylle den opp med kylling til fem kroner og wraps som kommer helt fra USA.

Det er fint med nye gardiner..

.. for de gjør at jeg begynner å føle at leiligheten kommer i orden og at jeg endelig har et sted å ha kjolene og skjørtene.

Det er fint med post..

.. for den gjør at jeg smiler hele veien til postkontoret for å hente det jeg vet er noe jeg har gledet meg til at skal ankomme.

Det er fint å bo rett ved turområder..

.. for det gjør at jeg kan gå og jogge og kanskje til og med springe meg til å føle meg bedre når som helst på døgnet.

Hva er fint hos deg i dag?

Today my mom left. Today I watched so many people in grief over the deaths last Friday. Today I felt the need to look around me and find the good things, the things I can appreciate, the things that brought a smile to my face for at least a little while. I appreciate having a freezer that makes it possible to order tortillas all the way from US, I appreciate new curtains which completes my wardrobe, I appreciate a note in the mailbox that makes me smile all the way to the post office, I appreciate living nearby the woods and being able to run until my mind clears. What made you smile a little today?

I går kveld var mammas siste kveld i Bergen. Hun malte leiligheten, la opp gardiner, sydde kappelaken, skrudde opp knagger.. sånn i tillegg til å lage enda en hjortemiddag, feie gulvene, ta oppvasken og så sette seg foran symaskinen igjen og sy et putevar. Puuh. Jeg tror mamma er Supermann. Sånn egentlig.

Og så tok jeg frem det rosa serviset mitt for første gang.

Jeg kjøpte det for trehundre små kroner på et bruktmarked i sommer, jeg var lett forelsket når jeg så det i boden den dagen under Lillesandsdagene og enda mer forelsket da jeg gikk med servise til seks personer i en stor pose derfra. Så jeg var selvfølgelig litt trist da jeg senere fant ut at damene i boden glemte å pakke fire av seks kaffekopper og at jeg nå sitter med to kopper, men tallerkener og tefat til seks. Åh.

Men siden det var bare mamma og jeg så trengte jeg ikke mer enn de to koppene akkurat i går. Jeg spiste meg kvalm på brownies og glemte av kaffen i koppen.

Og til slutt:

Even in their deepest sorrow the Norwegians don’t get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country.
- German Newspaper article

Er det ikke fint vel? Fine, fine Norge.

Yesterday was the day my mom turned into Superman. Or Superwoman if you will. She painted my walls, made me dinner, spend hours infront of the sewing machine.. I expected to be done with it all in a month, but she did it all in a day. Lucky me! I offered her a chocolate brownie as a thank you, though I don’t think I made up for all her hard work.

Det har vært fint å ha mamman min her. Jeg er tjuetre og gammel nok til å kunne si at mammaer er ganske så bra. Spesielt min.

Det har vært fint å sitte oppe til halv fire etter hjortestek og blomkålpuré, med hvitvin og litt rødvin og en klokke som vi velger å ikke se på.
Det har vært fint å få hjelp til å skrubbe vekk et og et halvt år fra veggene i den gamle leiligheten mens hun har radio i ørene og forteller meg om de siste nyhetene om det grusomme som har skjedd.
Det har vært fint å ha henne gående ved siden av meg på vei opp til Fløien fordi vi trenger å lufte hodene og tankene og få alt annet enn tur og hund og joggesko på avstand for en liten stund.

Det har vært fint og nå er det bare en dag igjen, hun har tatt fatt malepenselen og begynt på veggene mine. I morgen pakker hun seg ned i kofferten igjen og det blir altfor lenge til vi sees igjen, å bo så langt unna alle merkes innimellom. Men så skal jeg bare være glad, for jeg har henne og hun har meg til tross for litt avstand og ingen av oss vet hvordan det har vært å gå gjennom fryktelige mareritt slik som så mange andre har gjort på andre siden av landet denne helgen. Og der snek det seg inn igjen, tankene om alle som har mistet, for hva annet kan man egentlig tenke på akkurat nå, hele landet er paralyserte og jeg har knapt skrudd av tven siden fredag og har ikke tenkt til å gjøre det på en god stund heller.

For et rot, setninger som kanskje ikke gir mening og avsnitt som ikke henger sammen, men blogging er ikke bare blogging nå, ikke enda.

Jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg skal si. Alle ordene blir så mye viktigere enn de var for to dager siden, samtidig som de er ingenting annet enn uviktige.

Jeg har besøk av mamman min, vi har flyttet det siste lasset, i dag skal veggene males, på mandag skal nedvasken begynnes, vi har drukket kaffe og sittet foran den lille tv-skjermen store deler av døgnet siden hun kom hit med flybussen. Ingen av oss klarer å skru av før hvilebildet til NRK1 kommer på om natten, skjermen fylles opp av direktesendinger så fort vi våkner igjen.

I still don’t know what to say, words aren’t enough. My mom is still here and the tv-screen has been on since she arrived, we can’t seem to turn it off.

I dag kan jeg ikke blogge om min hverdag. Om foto, om mote, om hva jeg har gjort og hvem jeg har møtt, om flyttekasser og gåturer, om hjortefilet og filmruller.

For i dag spiller det ingen rolle, i dag er minst nittien mennesker funnet døde og da er det ingenting annet som kan sies, skrives, postes. Jeg har vondt i magen, klump i halsen og kan fortsatt ikke helt forstå det. For sånt skal ikke skje. Må ikke skje.

Så i dag tar jeg pause, lar hverdagsblogg være hverdagsblogg, livet mitt forsetter i morgen og neste uke og det kan derfor vente til da.

Today I can’t blog about my everyday life. I can’t blog about photography, fashion, what I’ve done and where I’ve been.. Yesterday everything that shouldn’t happen, happened. In Oslo, at Utøya. I feel sick just by the thought of it and that is why I let this blog rest for a day, my life continues tomorrow, next week and next month, but so many people’s life ended yesterday.