I kveld skulle jeg gjerne tatt på meg Balenciaga’ene sammen med en kjole dekket i paljetter, gått til den mest fantastiske festen med champagne og vakre jenter og gutter, danset meg inn i et nytt år. Men jeg har ikke paljettkjole og champagne, invitasjonene til festene uteblir, så da er det bare å snu opp-ned på alt og være to personer i stedet for førti! For jeg og Karl har reist samtidig hjem fra juleferie til Bergen, vi skal drikke vin og lage pinnekjøtt, høre på Maria Mena og gå inn i 2012 på vår måte.

 Her er et par av tingene som skal gjøre min nyttårsaften litt glitrende likevel!

Og mens pinnekjøttet ble vannet ut har jeg bleket etterveksten, det er fint å gå inn i et nytt år og føle seg som seg selv, hva gjør dere i kveld?

New Years Eve is here yet again and while I would love to go to the most amazing parties in the most amazing sequin dress, Karl and I have decided to make this into a quiet evening just the two of us with white wine, Maria Mena and traditional Christmas-food. I have bleached my roots and have a few things that will make this a bit of a sparkeling evening (because you can’t let go of all the fun, can you?). What are you up to tonight?

Selv om årsoppsummeringen snart er her så kan ikke desember glemmes av.

Første desember begynte med adventskalender, verdens koseligste laget av mormor og fylt av mamma.

Jeg jobbet som gatemotefotograf og var helt forelsket i jobben min.

Og dyttet inn litt vin & venner på kveldstid.

Jeg svarte på spørsmål om Norges Kreative Fagskole som kan leses her..

.. og ga vekk ringer og gavekort..

.. samtidig som det begynte å komme overraskelser i min egen postkasse.

I desember spiste jeg hjertepizza.

.. og lagde peanøttkuler.

Plutselig fant jeg med ut skjelvende hjerte at jeg er nominert i Vixen Blog Awards. Det er nesten så jeg fortsatt ikke kan tro det.

Like etter fikk jeg prøvd meg på radio for første gang.

Jeg pyntet litt til jul i leiligheten min..

.. og fikk min første julegave på forskudd..

.. og kom i julestemning av Coca-Cola-bilen.

Med julestemning i boks dro jeg hjem på juleferie til Lillesand med min ugly Christmas-sweater i kofferten.

Jeg kom rett hjem til juleverksted..

.. og andre juletradisjoner.

I desember var jeg mer åpen.

Jeg brukte mer penger enn strengt tatt nødvendig.

Og var mer klumsete enn jeg burde ha vært.

Men jeg smilte mye.

Særlig da jeg hadde en fin julaften med familie og de jeg er glad i.

Med romjulen kom krøllene..

.. og rosévin og dansing med lillesøster.

Og tiden gikk så fort i desember at jeg plutselig spiste min siste frokost med mamma og satte meg på toget hjem..

.. for å gå inn i det nye året i Bergen.

Even though I soon will go through the year as a whole, December can’t be forgotten. Here’s my December in pictures, with all its ups and downs.

Det er romjul, det er nyttårsaften i morgen og jeg ønsker meg to ting fra dere lesere jeg. Om jeg får lov.

Mitt første ønske er en stemme i Vixen Blog Awards, sånn om du eller dere føler at det er fortjent selvfølgelig?

Og nummer to, kan ikke dere fortsette å fortelle om dere selv her? Det er så koselig å bli kjent med dere, høre mer om hvem som er bak klikkene her inne.

Til dere som allerede har oppfylt begge ønskene mine; tusen tusen takk!

I have two wishes for you guys; number one is a vote in Vixen Blog Awards if you think I deserve it, number two is to keep on telling me about yourself here. I know lots of you have already made my wishes come true; thank you!

Å komme hjem til postkassen etter å ha vært borte fra den i to uker kan være litt gøy. Sånn om du har vunnet et par fantastiske heels hos Cathrine og de endelig ligger der på postkontoret og venter på deg. De ser enda mer fantastiske ut enn forventet, hælen er perfeksjon!

To come home to your mail box after two weeks is fun when you find out shoes like these are waiting for you to pick them up! Thank you Cathrine, they are perfection.

Jeg har pakket. Jeg har dyttet kofferten så full at den har mistet sitt opprinnelige kantete utseende og formet seg til en kulelignende gjenstand i stedet. Jeg har sagt hadet. Jeg har gitt ut åtte klemmer i familieselskap, gitt pappa to lange, latt monstervalpen gi mamma tre slikk på nesen.

Jeg er klar.

Men samtidig så uendelig lite klar.

Tidligere fortalte jeg at jeg så lett krymper inn igjen når jeg drar hjem til mammas gjesterom. Krymper inn til ei jente som er mindre enn vanlig, ei som får litt sommerfugler av å drikke rødvin i stuen, ei som syns julestrømpe er det koseligste som finnes, ei som kryper inn i klær lillesøster er ferdig med for lengst, ei som ikke er de tjuefire årene hun vanligvis er. Jeg har ikke gått over budsjettet mitt på søndagene slik jeg alltid gjør, har ikke tenkt på støvsuge og sette ut søppelspannet hver onsdag morgen. Jeg har skjøvet bort bekymringene over fremtiden, over hvor og når og hva. I stedet har jeg vært oppe for lenge, brukt lang tid på badet, vært på fest med lillesøster.

Å reise hjem til Bergen betyr at jeg er voksen igjen. Jeg vokser tilbake til riktig størrelse. Jeg har leilighet og vaskemaskin, jeg må skrive handleliste og bestille donor-kort. Jeg må være ansvarsfull og bevisst, tenke på hva som er riktig, hva som er galt, legge meg tidligere, spise mindre sjokolade. Jeg tar fatt i alle tingene jeg har latt ligge mens jeg har vært borte. Kanskje er det denne gangen litt ekstra tøft fordi jeg leter etter jobb. Og det er såpass stort at det henger litt tyngre, gjør det litt mindre morro å være tilbake til mitt vanlige jeg. Hun som tar fullt ansvar for eget liv. Hun som har strykejern og kjøkkenmaskin.

Og da er jeg her da, i setet mitt på toget, med kulekofferten og monstervalpen, med kamerasekken og togbilletten. Klar. Absolutt klar. Men ikke så veldig klar. På en og samme tid.

Kanskje håper jeg at jeg i 2012 kan bli flinkere til å inngå komprimiss med meg selv. Å la den jenta som drar ut med søsteren sin i romjulen og danser litt for mye på et litt for tomt utested i Grimstad slippe til i Bergen også. Kanskje håper jeg at jeg i 2012 kan ha det litt mer gøy. Legge fra meg bekymringene for noen timer nå og da, ta på meg den fineste kjolen jeg eier selv om det er en onsdag, trekke på skuldrene hvis jeg skulle ende opp med å si noe dumt, tenke at livet skjer nå og ikke i strømregningen med forfallsdato tre måneder frem i tid.

Så jeg reiser hjem.
Klar og ikke klar.

Jeg skal gå av toget i morgen tidlig og dra til leiligheten, sove lengre enn jeg pleier, vente to dager med å pakke ut fordi det tross alt ikke er nødvendig å tømme kofferten med en gang, sørge for at ting blir bittelitt annerledes, noe løsere, noe mindre seriøst. Leve og tørre, kombinere lille Mira og store Mira.

For det er jo mulig. Trenger ikke være så enten eller? Balansen finnes, sant?

I’m on my way home to Bergen. I’m ready, but then again not ready at all. I’ve spent the past weeks being a younger version of myself somehow; I have stayed up way too late, going out with my little sister and cared more about right now than the next months. I hope I can come home now and try to comprimse with myself; stay responsible and grown-up, but try to add some joy to my life, live a little more. It’s possible, right? To find some kind of balance?

Jeg digger min nye termokopp! Perfekt for sånne fototullinger som meg, identisk til et av objektivene mine.

My new mug is a perfect copy of my lense. Too cool!

Hver gang jeg reiser tilbake til Bergen etter å ha vært hjemme er kofferten tyngre enn når jeg kom, min mamma legger frem det ene og det andre som hun tror jeg har bedre bruk for enn hun og lillesøster. Jeg er allerede et skjørt, to strømpebukser, fem topper og en cardigan i pluss. Ja, og disse, som lillesøster har lagt vekk for Fretex, men som jeg falt for. Jeg som egentlig aldri går i jeans har denne vinteren virkelig lagt min elsk på plagget og disse ligger tett opptil en perfect fit.

I rarely wear jeans, but this winter I’ve really started to appreciate a pair of jeans with a perfect fit. My littles sister didn’t want these anymore, but I love them and will be bringing them home wih me when I leave for Bergen tomorrow.

Fordi jeg alltid må poste bilder av mammas frokoster, fordi jeg har spist min nest siste, fordi jeg om litt over tjuefire timer sitter på toget på vei hjem til Bergen, fordi tiden går så uendelig mye fortere enn jeg vil den skal.

Because I always have to post a few pictures from the breakfast my mom is known for, because I only have one of them left before I leave for Bergen.

Jeg merker ikke at jeg har hund lenger. Åååhhh sååå søøøøt sier damene på bussen og jeg ser først rart på dem før jeg kommer på at jeg har hund i fanget.

Monstervalpen og jeg har blitt ett. Der hvor jeg sitter, sitter hun. Der hvor jeg går, går hun. Det har blitt en vane å holde døren oppe i to ekstra sekunder før jeg lukker den fordi hun beveger seg litt saktere enn meg. Å legge hodet på den ene siden av puten og ikke midten slik at det er plass til et lite valpehode er den største selvfølge. Å spise sjokolade betyr å putte den i glasskål med lokk, å lage middag med løk betyr å ta unna en liten del kjøtt til valpen før løken tilsettes.

Det var aldri dette jeg så for meg da jeg forelsket meg i det å ha hund en gang for fire år siden. Jeg trodde vi skulle ha et klart eier/hund-forhold. Jeg lufter, hun tisser. Jeg gir mat, hun spiser. Jeg sier sitt, hun sitter.
Men nei. Vi gled liksom bare mer og mer inn i hverandre og til slutt ble alle våre vaner en eneste stor, uformelig klump uten klare grenser. Jeg er glad hun er en snill hund og lager lite problemer, for dette forholdet er basert på vennskap og kjærlighet og ikke dominanse og hieraki. Jeg er ikke et strålende eksempel på riktig hundeoppdragelse, vet ikke helt om jeg ønsker å være det heller når jeg har en hund som slikker tårene mine når de renner og henger seg fast i genseren min om hun er leken. Det er faktisk helt okei.

Jeg hører folk snakker om hvor vidt de har tid til hund, hvor mange timer går du tur med din?, diskuterer om det er best for hunden å bli hjemme eller være med på fest på nyttårsaften. Tenker ikke på slikt lenger. Trenger ikke sette av tid, går tur når vi føler for det, har henne med meg om det er mulig. Jeg passer på henne, hun passer på meg, vi er som to gamle venner som aldri blir lei av hverandre og som vet at de hører sammen herfra og til månen.

Så nei, jeg legger ikke merke til at jeg har hund lenger.

Bortsett fra dager som i dag.

For i går fulgte jeg valpen ned til pappas leilighet, han skulle være hundepasser mens jeg dro ut med lillesøster, han tåler å ha henne i sengen i motsetning til mamma, faller sammen i et eneste stort smil hver eneste gang han ser henne. I dag ringte han, du trenger ikke hente Sofie med en gang vet du, hun kan jo være med meg i dag? Jeg tenkte meg om. Nølte. Vurderte et øyeblikk å sette mine behov foran hennes og hente henne med en gang, men tok meg selv i det, tenkte at hun nok har godt av å være borte litt, se andre ting, lukte på andres sko, krølle seg sammen på andres stuegulv.

Så da ble det så.

Og jeg legger merke til at jeg har hund. At jeg trives best når jeg må være forsiktig med stegene mine så jeg ikke tråkker på potene hennes, at jeg smiler mest når hun dytter bort i meg med nesen fordi matskålen er tom. Mamma syns jeg er tullete her jeg går og teller ned minuttene til jeg skal spise kalkun hos pappa, for da får jeg se henne igjen. Og kanskje er jeg tullete. Ganske garantert faktisk. Tullete hundeeier som har gått i ett med hunden sin, kan ikke være uten henne uten å føle at det mangler en vesentlig del på linje med en arm eller et ben.

The monster puppy and I have turned into one, at least it seems that way because we’re so well adjusted to eachother. Making a day like these harder than I thought, because my dad is watching her and she’s not around to make me smile. I never thought it would come to this, to being one of those crazy ladies with an animal they are way too attached to.