Jeg har pakket. Jeg har dyttet kofferten så full at den har mistet sitt opprinnelige kantete utseende og formet seg til en kulelignende gjenstand i stedet. Jeg har sagt hadet. Jeg har gitt ut åtte klemmer i familieselskap, gitt pappa to lange, latt monstervalpen gi mamma tre slikk på nesen.

Jeg er klar.

Men samtidig så uendelig lite klar.

Tidligere fortalte jeg at jeg så lett krymper inn igjen når jeg drar hjem til mammas gjesterom. Krymper inn til ei jente som er mindre enn vanlig, ei som får litt sommerfugler av å drikke rødvin i stuen, ei som syns julestrømpe er det koseligste som finnes, ei som kryper inn i klær lillesøster er ferdig med for lengst, ei som ikke er de tjuefire årene hun vanligvis er. Jeg har ikke gått over budsjettet mitt på søndagene slik jeg alltid gjør, har ikke tenkt på støvsuge og sette ut søppelspannet hver onsdag morgen. Jeg har skjøvet bort bekymringene over fremtiden, over hvor og når og hva. I stedet har jeg vært oppe for lenge, brukt lang tid på badet, vært på fest med lillesøster.

Å reise hjem til Bergen betyr at jeg er voksen igjen. Jeg vokser tilbake til riktig størrelse. Jeg har leilighet og vaskemaskin, jeg må skrive handleliste og bestille donor-kort. Jeg må være ansvarsfull og bevisst, tenke på hva som er riktig, hva som er galt, legge meg tidligere, spise mindre sjokolade. Jeg tar fatt i alle tingene jeg har latt ligge mens jeg har vært borte. Kanskje er det denne gangen litt ekstra tøft fordi jeg leter etter jobb. Og det er såpass stort at det henger litt tyngre, gjør det litt mindre morro å være tilbake til mitt vanlige jeg. Hun som tar fullt ansvar for eget liv. Hun som har strykejern og kjøkkenmaskin.

Og da er jeg her da, i setet mitt på toget, med kulekofferten og monstervalpen, med kamerasekken og togbilletten. Klar. Absolutt klar. Men ikke så veldig klar. På en og samme tid.

Kanskje håper jeg at jeg i 2012 kan bli flinkere til å inngå komprimiss med meg selv. Å la den jenta som drar ut med søsteren sin i romjulen og danser litt for mye på et litt for tomt utested i Grimstad slippe til i Bergen også. Kanskje håper jeg at jeg i 2012 kan ha det litt mer gøy. Legge fra meg bekymringene for noen timer nå og da, ta på meg den fineste kjolen jeg eier selv om det er en onsdag, trekke på skuldrene hvis jeg skulle ende opp med å si noe dumt, tenke at livet skjer nå og ikke i strømregningen med forfallsdato tre måneder frem i tid.

Så jeg reiser hjem.
Klar og ikke klar.

Jeg skal gå av toget i morgen tidlig og dra til leiligheten, sove lengre enn jeg pleier, vente to dager med å pakke ut fordi det tross alt ikke er nødvendig å tømme kofferten med en gang, sørge for at ting blir bittelitt annerledes, noe løsere, noe mindre seriøst. Leve og tørre, kombinere lille Mira og store Mira.

For det er jo mulig. Trenger ikke være så enten eller? Balansen finnes, sant?

I’m on my way home to Bergen. I’m ready, but then again not ready at all. I’ve spent the past weeks being a younger version of myself somehow; I have stayed up way too late, going out with my little sister and cared more about right now than the next months. I hope I can come home now and try to comprimse with myself; stay responsible and grown-up, but try to add some joy to my life, live a little more. It’s possible, right? To find some kind of balance?