Husker dere lørdagsmorgen? Den virkelige lørdagsmorgenen?

Ikke den med kaffe og Dagens Næringsliv i en helt stille leilighet, ikke den i sengen i forsøk på å ta igjen alt det tapte.
Nei, lørdagmorgen.

Jeg husker.

Jeg husker lillesøster og jeg, vi lå på samme grønnmalte rom med gule lister, det var 90-tallet og jeg spilte fortsatt Sarajevo på kasettspilleren. Jeg husker vi lå der, under dynene våre med Kardommeby-trykk, lysvåkne klokken sju, ventet med utålmodige barneben på at klokken skulle vise fem på åtte. Kanskje hvisket vi til hverandre – stille, om ting jeg ikke lenger kan huske. Og så ble klokken fem på åtte, vi satte føttene på tregulvet og tok dynene under armen, bevegde oss ned den bratte trappen uten rekkverk som jeg en gang datt ned fra som femåring. Vi skrudde på den store knappen på den sorte boksen på under tjue tommer, famlet med fjernkontrollen, fant NRK, den skurret litt nå og da og pappa pleide å være irritert når lisensregningen kom fordi NRK var tross alt ikke en reklamefri kanal. Vi satte oss i sofaene, med dynene over oss, øynene klistret til det som skjedde på den lille skjermen i hjørnet. Kanskje var vi heldige en slik morgen og fant en skål med potetgull på bordet, med paprikasmak som mamma hadde latt stå fra kvelden før, da hun og pappa hadde sittet oppe og sett nyheter på TV2 og lest Lillesandsposten i reklamepausen.

Det var slik lørdagsmorgen var. I to timer satt vi der og lørdagen føltes som en evighet. Foran oss hadde vi kjøp av lørdagsgodteri til ti kroner og før klokken var ni om morgenen hadde vi allerede drøftet om vi skulle plukke smågodt eller bruke tikroningen på Fox, Mentos og kjærlighet på pinne. Foran oss hadde vi en dag uten barnehage, en dag uten skole, det ville kanskje være pizza og Solo, mormorbesøk og bringebærplukking, sykkelturer og svømmehall. Og mamma som kom ned trappen før halv ni, vi var aldri så stille som vi trodde vi var, mamma som hadde det fineste håret og som serverte frokost foran tv-skjermen, kanskje yoghurt fordi det var lørdag. Lillesøster som gynget frem og tilbake på gyngehesten i takt med barnetv-musikken fordi hun aldri klarte å sitte helt i ro.

Jeg husker lillesøster og jeg, jeg husker lørdagsmorgen.

Og jeg savner. Jeg savner følelsen, magien, en helt komplett glede, noe bekymringsløst. Når du blir eldre skal det så mye mer til, gleden er så kompleks, så sammensatt. Alltid en x-faktor. Alltid en forstyrrelse. I 2012 har jeg lovet meg selv å leve mer og jeg tror det også innebærer å kjenne mer glede. I dag skal jeg gjøre minst tre ting som gjør meg glad. Siden det er lørdag.

Husker du?

I remember Saturday morning as a child. Me and my little sister, infront of the tv, we had the whole day infront of us and everything was just so peaceful, I think I’ve never been happier. I made a promise to myself to make 2012 a year of living more and I think that includes being more happy, and today I’m going to go do at least three things that makes me happy.