Dere vet disse plaggene som vi blir bare så ufattelig glad i? Plaggene som vi bare bruker om og om igjen, de som brukes til det blir hull eller sømmen i siden løsner?

Jeg hadde et slikt plagg. En olivengrønn herregenser, størrelse Extra Large, kjøpt på eBay da jeg var tjue. Den hang så fint, passet til slitte jeans og Dr. Martens, passet til sorte strømpebukser og høye hæler. Min redning for dager hvor kroppen og jeg ikke var venner med hverandre, mitt valg for dager i teltet på Hove, for filmkvelder og lange skoledager. Elsket og nummer en, den jeg alltid fikk fine ord for. Det høres nesten ut som om vi hadde et forhold, genseren og jeg. Men nå har det seg sånn at jeg virkelig hadde en plass i hjertet til den genseren.

Her er den. Superdårlig bildekvalitet, knipset en gang i 2010, men dere skjønner tegningen.

Og så kom dagen. Dagen hvor jeg skulle vaske klær. Da bodde jeg i en leilighet med vaskekjeller og jeg tenkte alltid på skumle menn og SAW-filmene da jeg gikk ned steintrappen til kjelleren uten vinduer og gitter rundt veggene. Jeg er fortsatt litt mørkeredd, selv om jeg burde ha lagt fra meg redselen for det jeg ikke kan se for ti år siden. Alt dette gjorde at jeg holdt litt pusten, puttet klærne i vaskemaskinen så fort jeg kunne, smelte igjen og hev oppi det som sikkert var en altfor stor mengde vaskepulver, trykket på start og tok steintrappen i fire raske steg. Ventet aldri på å høre om vaskemaskinen startet engang. Og da er det så lett å hive favorittgenseren din i trommelen uten at du merker det engang. Og krympe den til en tovet magetopp. Ja, for den var jo i alpakkaull, skulle jo ikke vaskes på seksti.

Sorg. Rett og slett. Til og med Karl fikk en trist rynke i pannen da han holdt opp genseren foran meg. Og han er vanligvis den som bare trekker på skulderene og poengterer at det var jo tross alt min feil. Ikke denne gangen, denne gangen var det sorg og det forsto vi begge da vi sto der og så på minigenseren som var så stiv at den nesten kunne stå på kjøkkenbordet av seg selv. Tenkte jeg skulle komme over det, finne et nytt plagg å bli ufattelig glad i, finne en ny Mira-uniform. Men nei, jeg tenker fortsatt åh, den grønne genseren! når jeg åpner skuffene og blir like trist hver gang jeg kommer på at den ikke finnes lenger. Sukk.

Så da kan dere tenke dere at jeg i dag var lykkelig. Når jeg i dag hentet en myk pakke på postkontoret med avsender i USA, en pakke jeg har ventet på i fire uker siden jeg belastet konto, en pakke med et innhold jeg bare tilfeldigvis snublet over på eBay, en pakke med min genser i seg.

Ja, jeg vet den er mørk bringebærrød og ikke olivengrønn, jeg vet den er Large og ikke Extra Large, men det er min genser. Mira-uniformen for gode og dårlige og hvilken som helst dag er tilbake og jeg er lykkelig. Jeg snakket jo i dag om at jeg skulle gjøre minst tre ting som gjør meg glad i dag, og dette.. dette teller for tre ting. Kjære genser, vi skal få det fint sammen.

You know how we all have one or two, tops three, items in our wardrobe that we just can’t live without? I had a green, oversized sweater that was my one love in my closet. Wore it with jeans or high heels, it was perfection. Long story short – I shrinked it. I almost cried when I pulled it out of the washer and realised what I had done. That was one and a half year ago, and three weeks ago I stumbled upon the same sweater in a different color on eBay. Happiness! Now it’s here and I just can’t tell you how much I love it!