Denne sommerdagen har regn og gåsehud, så jeg har sommer inne i stedet.

Med verdens beste superlunsj.

This day is anything but summer’ish, but at least my lunch has a lot of summer and sun. Best there is.

Det er nå jeg vet at alt vil huskes neste vinter.

Jeg har malingsflekker i håndbaken og fregner som bare jeg ser når jeg står usminket i speilet, de legger seg over neseryggen og under øynene. Det er brennende sol i en strime i hagen, det er du som leser nyheter mens du gir meg tid til å våkne om morgenen, det er dager som forsvinner uten at jeg teller timene.

Jeg klør bort skorpen på brystbenet mens luften tetner til. Du stryker meg over kinnet fordi du vet det er det fineste jeg vet. Det minner meg om sort-hvitt-filmer og vakker kjærlighet, om kinn som blir ufrivillig rødflekkete. Stillheten er det eneste som tyder på at det er natt og jeg ønsker meg brune øyne og lengre ben, valpepotene lukter jord og hun dunker ryggraden inntil min når kroppen finner søvnen.

Det er nå jeg vet at alt vil huskes neste vinter.

Solflekkene danser i kameralinsen. Jeg tenker på hvor skjøre øynene mine er.

Jeg husker jeg satt der, det var tiende klasse og kaoset hadde vært i hodet så lenge. Jeg var okkupert og urolig, et helt annet sted. Til tross for alt satt jeg på en trestol med blått stoff i ryggen og to brune øyne som kikket på meg fra andre siden av bordet – hva vil du, Mira? Det var sol ute og jeg hadde sort høyhalset genser, klokken tikket hardt mens mitt svar uteble. Det var krysskjemaet som ble trukket frem til slutt. Siste løsning på tenåringens manglende retningssans. Interesse? Skriving. Hobby? Skriving. Personlighetstrekk? Perfeksjonist.

Jenta i den blå stolen havnet nesten på Salg & Service. De hjemme mente ikke det var riktig, det måtte være noe som ga studiekompetanse, om ambisjonene og fremtidsplanene skulle bestemme seg for å overta en eller annen gang. Ville jeg ikke gå på høyskole? Universitet? Jo. Medier og Kommunikasjon, det var til slutt det som ble skriblerier ned på et notat, gitt til han bak skrivebordet på rommet med de blå stolene. Fordi det ga alle muligheter, fordi det var noe annet enn allmenn, fordi det var et navn på en liste.

Jeg kom inn. Et halvt år senere kjøpte min mamma et kamera til meg. Nødvendighet, fotooppgave, fem megapiksler og autoinnstillinger. La det i vesken, gikk ut, kom tilbake og visste at fra den dagen var kamera det aller fineste jeg eide.

Et portrett fra en av junifotograferingene.

Alt er bare tilfeldigheter. At min mormor sa at studiekompetanse var viktig. At jeg valgte å høre på alle som mente så mye. At jeg valgte fotooppgave i stedet for film eller radio. At jeg i det øyeblikket var våken og nok tilstede til å bli nysgjerrig.

Tilfeldigheter og jeg er her. Tjueåttende juni, 2012. Og jeg har begynt å verke. En sånn konstant rastløshet i hendene, en vag uro bak brystbenet. Det har vært sju dager uten en skikkelig fotografering og alt i meg sier at det er feil. Og det er egentlig ganske så fint. Ganske så bekreftende. Å ikke trenge pausen, å ikke føle for å legge det bort, å ikke ha feriebehovet. Jeg sitter i en lysebrun sofa i dag og det er åtte år siden den dagen i den blå stolen – og i dag vet jeg at det er dette jeg vil og ingenting annet. Ingenting, virkelig ingenting annet.

Kanskje er det sånn med mye. Vi vet ikke. Vi er usikre. Vi gjør valg basert på tilfeldigheter, forkaster det ene alternativet og omfavner det andre uten å egentlig vite noe som helst annet enn at valget må tas. Noen feilvalg. Noen vi aldri tenker over senere. Noen valg som vi kjenner på åtte år senere og som vi da vet med hver eneste hjertebit at stemmer.

Strøtanker, fordi jeg verker litt. Fordi jeg gleder meg til alt som ligger foran.

It’s been seven days since my last photoshoot and I can’t wait for my next one. It feels so good to know that this is what I want to do, no matter what. I found the right path, and sometimes I feel there’s simply coincidences that led me here.

I går hørte jeg på radiosendingen fra Hovefestivalen i to timer. Et øyeblikk drømte jeg meg bort til varm hvitvin og sandaler, tette telt og støv i luften, seks dager oppå en sovepose, nye fjes og den aller beste musikken. Hove 2010, min aller første festival, den første følelsen, en slags åpenbaring om å leve.

Det var et minne vi prøvde å gjenskape i 2011, men det ble aldri som den første festivalsommeren. Forsøket falt sammen i regn og stjålne penger og for mange tanker og ting som bare aldri ble som det skulle. Så jeg, jeg holder på den første festivalen, tett inntil brystet, og hvisker bort fjorårets. Timene med radio i går gjør at jeg heller tror jeg vil prøve meg på Roskilde, på danske mynter og dansk øl, danske stemmer og dansk luft. Kanskje neste år, kanskje med en liten ryggsekk og ingenting annet, kanskje før jeg gror fra ønsket om å sove i telt og sveve i en verden uten tid og sted.

Jenter og gutter, hva er det beste sommerminnet ditt? Det som ikke kan bringes tilbake, men som sitter i som en fantastisk tid? Fortell, fortell!

Tell me about your best summer memory?

Mandagskveld.

Monday night.

Mandagsferiemorgen.

A Monday morning off.

Da jeg fant to pakker speltlomper i en kolonial et sted midt mellom to fjell i Oppland tok jeg det som et tegn. Et tegn på at det er på tide å bli hektet igjen, på tide å minne dere på hvor fantastiske de er. De kan puttes fulle av grønnsaker nå når det er sommer og det ikke finnes så mye matlyst i oss, de kan brukes som supersunn pizzabunn på sene kvelder og de kan fylles med sjokoladepålegg og banan til dessert. Mine favoritter akkurat nå:

Den første versjonen kunne jeg levd på. True story. Og disse kan tross alt lages til en selv eller til alle sju om det skulle ramle såpass mange inn døren. Bare å fylle, skjære opp og putte på et fat. Legg til en blomsterkrukke på bordet, litt musserende og fire jordbær og livet viser seg å være ganske så perfekt.

Just wanted to remind you of speltlomper again (a Norwegian lefse). Perfect for long summer days when you can’t be bothered with spending time in the kitchen, but you still want a healthy snack. My favorite right now is cheese, ham and lots of veggies. Perfect if enjoyed with a glass of champagne and strawberries in the sun.

Kanskje er det sol i nakken og nakne føtter som gjør at blonder er min favoritt akkurat nå.

Enda en supersøt blondetopp som jeg håper jeg får brukt til maxiskjørt under en av julifotograferingene. Fint!

Lace is my favorite at the time, and I just got this supercute top which I hope to put to use with a maxi skirt this summer.

Tweet klokken 21.41:

Sjekket inn på en 9kvm hytte. Den heter Malta. Den har ikke toalett eller dusj, men kaffekjele. Ved siden av er hytten Malorca og Malaya.

Tweet klokken 23.09:

Vi er to og en hund, vi skal dele 65cm i natt. Gutten i kiosken ga oss to lakener, glemte dynetrekket.

Og alt er helt sant.

For mellomstoppet i går kveld var Tretten og vi hadde en femhundrelapp i lommeboken til å sørge for at vi fikk hvile og sove på den uendelige kjøreturen vi er på i sommer.

Jeg ble sjarmert av edderkoppspinnet.

Og den knuste utelampen.

Og speilet med permanente støvflekker.

Så sjarmert at jeg fylte McDonalds-begeret med lavkarborødvin opp til første oppmerking og lot det okkupere hodet og tærne i plaststolen utenfor mens solen gikk ned i horisonten bak campingbilene.

Jeg var litt usikker på om vi hørte til i et nasjonalromantisk maleri eller en lavbudsjetts reality på linje med Ullared. Men så må jeg innrømme at det var litt koselig likevel. Å ligge hals mot hals med valpen gjennom natten, å telle myggstikk på kragebeinet, å feste extensions i håret til lyden av tyskere som våknet til live i ti-tiden om morgenen. Norgesferie, jeg tror det er det de kaller det.

Our second part of our road trip started yesterday, we ended up at a this campsite when the sun was on its way down. Spiderwebs in the corner and one 65 cm bed to share. A typical Norwegian road trip.

En hyttedag, time for time.

10.10 Våkner i en seng som endelig har gått fra å være 75 til 120 centimeter. Åpner vinduet og det lukter gress fremfor søvn, får nesekyss av monstervalpen.

11.00 Ser utover sjøen og syns det er ganske fint å ha en slik utsikt noen dager i løpet av sommeren. Vil det skal vare. Enda litt til.

12.05 Hyttefrokost smaker bedre enn leilighetsfrokoster. Blå Castello og moreller, min mamma vet hva hun skal fylle opp kjøleskapet med når jeg kommer på besøk.

12.45 Nye blonder som jeg elsker litt. Får ei jente til å føle seg solbrun når hun egentlig er snehvit.

14.30 Ja, klokken er bare halv tre. Men så er det ferie da. Og hvitvin er lov. Tross alt.

15.15 Jeg har vært uten kamera og linser i en og en halv uke, det har vært på service og jeg har brukt reservekamera. UPS kommer på døren og jeg er lykkelig igjen!

16.45 Reiser inn til fastlandet, til min kjære, kjære mormor. Hun har stekt indrefilet og serverer avocado med reker. Det er akkurat som et mormor-besøk skal være.

18.35 Fotografering! Verdens søteste Kristiansandsjente foran kamera. Jeg forelsker meg i den egensydde kjolen hennes og tiden forsvinner fortere enn noen gang.

19.55 Tilbake på hytta med resten av familien. Lillesøster øver på å bli voksen. Drikker en øl, bruker en og en halv time.

20.30 Jeg løper rundt i lykkerus av å ha fått tilbake et perfekt kamera og stefar syns det kan være ganske okei å havne foran linsen.

21.50 Jeg lager kveldsmat, det er speltlomper og det er roastbiff. Vi tre som ikke skal på jobb dagen etter åpner en flaske hvitvin. Det er ferie. Tross alt.

22.45 Askebegeret som er kulest i verden, kjøpt i Venezia. Vi fniser. Og snakker om arveavgift og trafikkregler. Jeg og lillesøster bestemmer oss for at hver torsdag skal vi lage mat og drikke vin når hun flytter til Bergen til høsten.

23.55 ISO’en må skrus opp på 12800 og monstervalpen ruller over på ryggen. Vi pusser tennene på terrassen og sovner til lyden av myggsvermer.

My Wednesday in pictures, hour by hour. White wine in the sun, a photo shoot and dinner at my grandma’s.