Jeg er så glad i kjøreturer.

Fordi jeg sitter stille og ser verden forsvinne forbi utenfor og det er noe så rolig over å sitte i en boble slik, i alt kaoset.

Fordi musikken kan være så høy man bare vil, ingen trenger å tenke på naboen som skal opp på jobb og trenger åtte og en halv time søvn.

Fordi jeg får tid til å tenke på alle de tingene som alltid kommer opp om natten og hindrer meg i å sove.

Fordi det langs veien er sauer i dusinvis og det finnes alltid en som er litt annerledes enn de andre, en som er sort når alle er hvite, en med rare flekker over øynene.

Fordi jeg planlegger fotograferinger som aldri kommer til skje på steder jeg ikke vil huske i morgen og slik øyeblikkskreativitet er ganske så fint.

Fordi jeg kan stoppe på akkurat den nærbutikken jeg vil og være turist og vite at alle vet at jeg er turist fordi meg har de ikke sett før.

Fordi jeg kan drikke lunken kaffe og spise smeltet melkesjokolade og syns det er best i verden, og det er tross alt aldri særlig bra, i det virkelige liv.

Fordi jeg kan forlate et sted hvor solen står høyt og brenner på skulderen til å så være på et sted med snø noen timer senere som er så kaldt at jeg må låne jakke.

Fordi jeg etter ti timer inkludert tre fine pauser ligger i sengen på gjesterommet i min mamma sin leilighet med bare rolige dager foran meg.

Road trips are the best thing I know. To sit still while the world rushes by, to listen to music. After ten hours on the road I’m finally at my mom’s place for what will be six amazing days.