At juli er over gir meg frysninger på ryggen. Fordi jeg gledet meg så lenge til en sommer som aldri skikkelig kom og nå må jeg begynne på nytt i min evige glede-meg-til-sirkel. Men så forsvinner frysningen og jeg tenker på det som skal bli en så god høst og det som egentlig var en ganske så fin juli.

For juli, juli startet med å plukke blomster og male hyttevegger.

Og jage veps ut fra badet for lillesøsters skyld.

Jeg forsøkte meg på nye oppfinnelser.

Og tok tak i noe jeg alltid har hatt med meg..

Klokken er tolv over fire. Hans myke hender, hennes kalde, det er han som er borti henne når han snur seg og åpner munnen. Vil du ha kaffe? Han kjører hendene gjennom håret før han åpner skapdøren og tar ut to grønne kopper. Filterkaffe, den skarpe første slurken, hun brenner tungen og kjenner smerten bak halshuden, hun tar en slurk til med blikket festet i de blå øynene hans. Han vil si noe, han gjør det ikke. Hun har sovemerker i ansiktet og vet det ikke.

.. som skrivingen.

Jeg hadde lange julimorgener.

Og julikveldene var blå.

Eller kraftig oransje.

Innimellom fylte jeg på hjertet mitt med jordbær..

.. eller nye sko som fikk meg til å føle meg litt fin igjen.

Juli var tid med de jeg bryr meg så mye om.

Jobbing med det jeg brenner så for.

Og midt i alt kom en nyhet – en nyhet jeg har håpet ønsket drømt om at jeg skulle få i over et år!

En nyhet som gjorde at jeg endelig kunne leve helhjertet og sette pris på å spise ute..

.. drikke kaffe i sengetøyet..

.. lese kronikker om vennskap..

.. pynte muffins til gjester..

.. kjenne solen treffe skuldrene..

.. finne nye salatkombinasjoner..

.. forelske meg i overfladiske ting..

.. og alle de andre tingene som sommerferie egentlig skal handle om.

August, du er velkommen, bare gi meg litt mer av det som har vært bra og jeg skal behandle deg fint.

July is already over and it gives me the chills to think about the fact that the summer is on its way to leave. But hey, at least my July was pretty amazing, especially the last half, when I finally got the news I’ve been waiting for. I was able to enjoy my days, at last. This is my July in pictures.

Jeg har forelsket meg. Igjen.

Ja, her er forelskelsen. Åh!

Ja, ikke bare i Fanny Lyckman altså, denne gangen er det skoene.

Noen ganger i løpet av året får jeg intense skoforelskelser og dette er definitivt en av dem.
Jeffrey Campbell’s Everest i sort. Perfekte. Og så meg. Jeg tror jeg har funnet kjærligheten!

Just got a major shoe crush – found the Jeffrey Campbell’s Everest shoe in black and I can’t stop thinking about them!

Blåhvalen har et hjerte er på størrelse med en ku.

Hadde vi kunnet høre blåhvalens sang hadde den brutt vår smertegrense.

Lytt: hvalsang

The blue whale has the largest heart known. Listen: blue whale song. 

Jeg har mast og mast om at Frode Grytten skriver vakrest i verden. Og nå vil jeg bare oppfordre dere til å følge han på Twitter for å få en liten bit av magien hans hver dag.

“Far (51) får mms-bilde av sommarlys dotter, ein gong skapt i grenselaus
lykke, no så vakker at han nesten tvilar på at ho kan vere hans.”

“Etter tolv år, tre månadar og fem dagar reiser du deg, er klar, tar av
oksygenmaska, riv slangane frå brystet. Alt du vil er å stå loddrett.”

“Mann (72) vaknar av røyster i huset. Han blir glad, før han hugsar at dei
kjem frå tv-en. Etter at kona gikk bort, har han ikkje slått av.

“Så ung du er, tenker ho (56) og stirer på eit foto av seg sjølv ho finn i
kjellaren. Seinare ser ho i spegelen, ser dagane ho bærer med seg.”

“Søndagar kjører pensjonist (77) ut den gamle Volvoen, vaskar han, tar
seg ein røyk og lyttar på radio. Så kjører han inn igjen i garasjen.”

“For så høgt elskar mann (33) seg sjølv, sitt ansikt, sin kropp, si røyst,
sine idear, at han trur han har rett til å hate resten av verda.”

“Mann (62) har lagd ein mekanisme slik at han kan henge etter beina med
hovudet ned mens han ser nyheitene. For ei merkelig verd, tenker han.”

“Dei er 16 og deler Ipod. Dei går gjennom byen med miks-songar-funksjon
og kvar sin øyrepropp. Så kjem ”Vondt i hjertet”. Det første kysset.”

“Han drikk opp kaffien, kjører heim frå minnestunda. Enkemann (42)
røyker utan å ta av frakken. Så går han under i duftane frå konas kjolar.”

“Fastlegen ringer for å seie at han kjem til å ta livet av seg: – Eg orkar ikkje
meir. Mann (55) stirer ut på nysnøen. Kva skal han svare?”

Jeg som trodde at Twitter handlet om morsomheter og statusoppdateringer. Men nei, jeg tror ikke Grytten noen gang gjør noe halvveis, for det er virkelig det fineste.

I’ve been telling you how Frode Grytten is the best author I know, and this time I’ll be telling you all to follow him on Twitter, even his tweets are beautiful.

Dere ønsket en objektivguide og det skal dere selvsagt få – så her er den!

Et objektiv er en investering. Et kamerahus må gjerne byttes ut etter en tid, enten for å oppgradere eller på grunn av slitasje. Setter man ting litt på spissen så holder objektiver seg livet ut så lenge det ikke får skader, og det er også i objektivet mye av bildekvaliteten ligger. Det er litt smertelig å se på de som har kjøpt seg et supergodt kamera, men som har glemt objektivet og bare bruker det halvdårlige som fulgte med på kjøpet. Vær bevisst, legg penger i objektiv og velg utifra dine behov. Husk at mine tips og råd er basert på egne erfaringer og preferanser, det kan godt hende at du vil få andre anbefalninger et annet sted.

Et objektiv er har alltid et navn, og er merket med merkenavnet (Canon, Nikon, Sigma eller lignende), brennvidden (for eksempel 50mm) og maks blenderåpning (for eksempel f/1.8). Deretter følger det i noen tilfeller noen bokstaver som sier noe om ekstra kvaliteter objektivet har og hvorvidt det hører til en serie (Canon sin beste serie er for eksempel merket med L). Brennvidden er betegnet i millimeter og jo lavere millimeter, jo mer får du med i bildet. Et normalperspektiv vil være 50mm og alt under dette betegnes i mindre eller større grad som vidvinkel. Når du bruker vidvinkel vil du enkelt sagt få forvregninger i sidepartiene fordi linsen skal få med seg så mye på sidene, og om du bruker en 28mm for eksempel vil det som være nærmest linsen bli størst og det som er lengst fra minst. På portrett ender man derfor opp med store neser og små ører, som et eksempel. Selv bruker jeg fra 50mm og oppover i de aller fleste situasjoner for å unngå denne forvregningen.

Hovedsakelig kan objektiver deles inn i to kategorier; zoomoptikk og fastoptikk.

Zoomoptikk

Zoomoptikk finnes i alle mulige kvaliteter og variasjoner, og de er merket med for eksempel 18-55mm f/3.5-5.6. Det betyr at zoomen går fra 18mm til 55mm, og at du ved 18mm har f/3.5 som største blenderåpning og at du ved 55mm, altså når du zoomer inn, har f/5.6 som største mulige blenderåpning. Fordelen med zoomoptikk er fleksibiliteten, du trenger bare å skru på linsen og så går du fra et stort utsnitt til et lite utsnitt av motivet på kort tid. Det er som oftest et zoomobjektiv som følger med kamera når du kjøper det og de aller fleste nybegynnere starter der. Den største bakdelen med zoomoptikk er nettopp at du mister lysstyrke når du zoomer. Det finnes zoomobjektiver som holder en jevn blenderåpning selv om du zoomer, men de koster betraktelig mer og du vil uansett ikke slippe inn like mye lys som er mulig med fastoptikk, da største blender på zoomobjektiv er f/2.8. Personlig bruker jeg bare zoomobjektiver for situasjoner hvor det ikke er mulig å bevege seg frem og tilbake, jeg sverger til fastoptikk for kvalitet og lysstyrke.

Fastoptikk

Fastoptikk er låst til en brennvidde og er da altså ikke mulig å zoome med. De kan for eksempel være merket med 50mm f/1.8, altså en brennvidde og en største blender. Fastoptikk finnes i de aller fleste brennvidder, men de mest vanlige er 35mm, 50mm og 85mm. Jeg har allerede nevnt den største fordelen med fastoptikk, de aller fleste slipper inn mye større mengde lys enn zoomoptikk, og det ofte til en billigere penge. Jo lavere f-tall, jo mer lys slippes inn. Du kan altså fotografere lengre om kvelden og få mer uskarp bakgrunn. Fastoptikk tvinger deg til å bevege deg med kamera fremfor å stå stille, og det er faktisk en veldig god ting! Arbeidsflyten blir betraktelig bedre og du blir nødt til å kommunisere mer med motivet ditt, og skal du bli god på å fotografere så er dette veldig viktig. Fastoptikk er også fysisk kortere enn zoomoptikk, det tar ikke like mye plass og skremmer ikke bort like mange. Det er gjerne skarpere enn zoomobjektiv i tillegg.

Tilleggsbetegnelser

Som allerede nevnt vil det ofte stå noen bokstaver etter merkenavn, brennvidde og blenderåpning og de mest vanlige er disse:

IS (Canon) eller VR (Nikon) eller OS (Sigma) eller VC (Tamron) – bildestabilisator. Gjør at du kan bruke objektivet mer håndholdt og på lengre lukkertider fordi objektivet kompanserer for dine vibrasjoner og rystelser.
USM (Canon) – Ultra Sonic Motor. En fokusmotor som er fokuserer raskere og er stillere enn normalt.
Macro (Canon) eller Micro (Nikon) – kortere nærgrense enn normalt. Altså kan du gå nærmere motivet ditt og la det dekke større deler av bildeflaten, fint for de som ikke kjøper en dedikert makrolinse, men som vil prøve det ut litt likevel.

Min anbefalning

Jeg blir ofte spurt om hvilket objektiv jeg vil anbefale, og mange av dere drømmer om telelinser på 70-200mm og lignende. Jeg har selv vært ny til foto en gang og jeg har selv gått i fellen med å kjøpe et 70-200mm fordi jeg syns det virket morro å kunne ta bilder fra stor avstand. Jeg fant fort ut at det var morro, ja, men ingen trenger en 200mm (med mindre fugle- eller sportsfotografering er din ting, selvsagt). Det er tungt, upraktisk, det er lite lyssterkt og gir ofte flate bilder. Jeg har et fastobjektiv på 85mm og det er helt perfekt til portretter, jeg vil aldri trenge mer tele enn som så. Skal du ha en voldsom zoom vil du dessuten trenge bildestabilisator for å få skarpe bilder da håndrystelsene dine vil ha mye mer å si enn på en videre brennvidde, og da blir prisen fort høy.

Derfor vil jeg anbefale som jeg har anbefalt før – skaff deg et lyssterkt fastobjektiv! For eksempel 50mm f/1.8 eller 85mm f/1.8. Har du råd til det så kan du selvsagt velge f/1.4 i stedet, kvaliteten er enda bedre og du slipper inn enda mer lys.

Om dere har spørsmål jeg ikke har besvart om objektiver så er det bare å hive det ut i kommentarfeltet, så skal jeg forsøke å svare så godt jeg kan!

A little guide to camera lenses for my Norwegian readers. If you have any questions, don’t hesitate to ask!

Den dagen var du pappa og du hadde ugredd hår fordi det er slik du alltid er, solen nådde toppen av trærne og vi satt i din gule og hvite pick-up som sendte hver veibevegelse gjennom ryggraden. Jeg hadde satt kameravesken på gulvet og der var det vått, jeg visste det bare ikke enda, og du tenkte en røyk med en hånd på rattet og blikket helt til venstre. Vi var på locationhunt, du og jeg, jeg hadde revet deg ut av søndagståken tre kvarter tidligere, alt du fikk med deg var en termos med kaffe og ditt eget kamera. Du sa ofte at dine fotografier ikke ble som mine. Vi så oss til høyre og venstre, med samme og ulikt blikk, vi pustet inn røyken din og jeg tenkte da jeg satt der at røyklukt er den beste lukten jeg vet om.

Vi kjørte slik lenge. Det var førti minutter til jeg skulle gå fra rollen som datter til rollen som fotograf, jeg visste at det bare var du som hadde tålmodigheten til å kjøre rundt slik med meg, på en jakt etter noe som man ikke vet hva er enda, noe udefinerbart som man ikke ser før det er der. Jeg visste at det bare var du som hadde tålmodigheten fordi du også ser lyset og bildet og motivet, selv om du har malekost og jeg har kamera, så ser du også solen som når toppen av trærne og hvordan den snart vil kunne lyse gjennom håret til ei jente på tretten år med dongrishorts og festivalbånd. Du bråstoppet da jeg pekte, stakk hodet ut av det nedrullede vinduet og jeg var nok solbrent på skuldrene den dagen, for det sved da jeg gikk ut av bilen. Kanskje var alt du så en høyspentledning og uestetiske busker, rot og mangel på rene linjer, men du hadde bråstoppet og du gikk ut av bilen du også, du trakk et dypt drag av røyken og plasserte den ene foten foran den andre, nikket bekreftende, dyttet unna noen strå som raskt smatt tilbake igjen. Jeg skrudde opp stativer, vi sto parkert halvveis på veien og halvveis i det som kanskje var en privat hage, men det var der det skulle være og du hjalp meg med å feste softboks og plassere den der jeg ville ha den.

Trettenåringen kom og du sto i bakgrunnen og du hadde kanskje tent deg en til røyk, du mumlet om lyset og om hvordan det falt bakfra og ikke ovenifra så sent på kvelden til mammaen til trettenåringen som sto der sammen med deg. Og jeg jobbet. Flyttet på lys og tok store steg frem og tilbake, klumsete, nesten fallende, det er alltid slik når jeg jobber og det kan hende at de jeg jobber med tenker at jeg kommer til å ødelegge blitsen eller meg selv eller kanskje dem, men klumsing er kunstnerisk frihet tenker jeg alltid selvsikkert. Vi tok oss lenger inn i det jeg i ettertid tenker at ganske så sikkert var en privat hage, men du sa Mira, dette gjør vi og med deg i ryggen flyttet vi oss inn i den oransje solen som var falt ned til midten av trærne. Plutselig så du hva jeg så. Plutselig så du hva jeg så og du sa flere ord enn vanlig, jeg tror kanskje du tok et dansesteg der på siden av fotograferingen min, men det kan også hende at jeg bare innbiller meg, for du er ikke den som danser i en eng en søndag kveld. Men øynene, de øynene som alle sier jeg har arvet fra deg, de gnistret og jeg trykket raskere på knappen enn blitsen klarte å henge med. Det var varm sol i kinnene, myggsvermer rundt trærne, tjue fantastiske eksponeringer.

Den dagen var du pappa med ugredd hår fordi det er slik du alltid er, den dagen var det fortsatt tidlig juli og når jeg i natt sitter her og blar gjennom bilder, fargekorrigerer, beskjærer og justerer, så vet jeg det. Så vet jeg at det var en fotografering som aldri vil forsvinne fra meg. Jeg vil huske den og tenke på den skranglete pick-up’en din og det våte kameraet mitt og at du holdt blitsen min så lenge jeg ba deg om.

Hele meg kjenner alt for tiden. Og da jeg klokken seks over sju i morges lå i rosamønstret dynetrekk og lot lungene tømmes for luft gjennom små host samtidig som jeg leste en kronikk av Sandra så var det eneste jeg kunne tenke at flere burde lese dette. For det er vakkert og sant og jeg føler hvert ord på min egen kropp.

Kilde: Sandra, Niotilfem.

Jeg har tekstmeldinger på telefonen som står sendt og levert som jeg ikke vet om noen gang vil besvares og det er da jeg tenker på hvor viktig vi er for hverandre. Du og jeg og han der og hun der, bare fordi vi kjenner hverandre. Bryr oss om hverandre. Det føler jeg i hele meg denne morgenen i en grå t-skjorte jeg har arvet av lillesøster som ikke bare er søster, men også venn, og det er fortsatt slik at jeg teller ned dager til hun blir boende en liten busstur unna. I dag er det femten.

When I read this I couldn’t help but sharing. Because it’s all so beautiful and so true.

Kroppen har bestemt seg for at det ble for mye bra for meg på en gang og har gitt meg en forkjølelse som krever litt en god porsjon smertestillende.

Og da er det så fint at noen tar seg bryet og lager middag til meg!

Blomkål- og potetsalat med serranoskinke og parmesan, sånt som gjør bra for syke kropper.

When you have a cold and feel like just lying still and someone serves you a homemade meal. Best thing.

I dag er det sytten dager til min lillesøster pakker sin rosa koffert for godt og reiser elleve timer i bil for å bo i samme by som meg. For første gang på seks år. Denne høsten blir så bra på så mange måter, det gjør ingenting at det regner tungt og at sommeren snart forsvinner fra oss. For høsten blir fin. Det vet jeg.

Her er hun, fra en prøvefotografering på hytta. Og jeg har lekt meg litt med fargene, gøy!

My little sister who moves here in seventeen days (can’t wait!). Played around with a vintage feel color-vise this time, fun!