Noen ganger kommer livet litt i veien for det jeg elsker å gjøre. Som å fotografere, som å dele med dere her. Nesten sju dager har gått siden kontrollpanelet har blitt åpnet og det skal ikke være slik. Og det vil ikke skje igjen. Jeg lover. Takk for tålmodigheten, jeg er tilbake.

De siste sju dagene har jeg:

- hørt på Summertime Sadness førtito ganger
- sjekket postkassen én gang
- drukket hvitvin i mørke lokaler med Cat Stevens over høytaleranlegget
- gått gjennom våte Bergensgater i høye hæler
- krøllet håret med varmruller med whisky i blodet
- booket et bryllup i september
- danset selv om jeg er for sjenert til å danse

Men kanskje aller viktigst; flyttet min lillesøster inn i leiligheten min.

Det er kjoler og vaskemiddel og gitarer og tørkede roser over hele leiligheten, jeg finner snart ikke mitt eget bad, har glemt hvordan stuen min ser ut under alle eskene, men jeg – jeg er så glad for å ha henne her. Dette er begynnelsen på noe helt nytt.

Sometimes life gets in the way and I guess that what just happened, because it’s almost seven days since I made my last blog post. Shouldn’t be like that and it wont be like that again, I promise. The past seven days I’ve been listening to Summertime Sadness about fourty times, checked my mailbox only once, had glasses of white wine with new friends, walked through the rain wearing heels, booked a wedding shoot later this month, danced even though I’m too shy to do so. And moved my little sister into my apartment. There’s dresses and boxes everywhere, I barely remember what my living room looks like, but this is the start of something new and I’m so happy!

Helt siden jeg en mandag leste at mandag er den dagen flest nederlendere velger når de skal ende livet har det vært et sted i tankene mine hver gang dagen er der. Jeg tenker på det når jeg tømmer oppvaskmaskinen for helgens vinglass, jeg tenker på det når jeg henter sengetøy fra trommelen som lukter av tøymykneren Sommereng. Jeg tenker på det når jeg skjærer av fettet på spekeskinken, når jeg lar oljen renne av fetaen, når jeg henter en regning fra Lånekassen i postkassen. Jeg tenker på det når jeg ligger på ryggen i sengen og trykker oppdater på Facebook i det evige håpet om at meldingen jeg sendte i forrige uke skal besvares akkurat da. Jeg tenker på det når valpen legger hodet sitt mot brystbeinet mitt, jeg tenker på det når jeg skifter til den kjolen jeg liker best, jeg tenker på det når jeg lager et nytt bilag i regnskapet.

Det er kanskje fordi mandager noen ganger er veldig stille, det er kanskje fordi hodet mitt har en tendens til å henge seg opp i detaljer. Men det er kanskje aller mest fordi jeg tømmer oppvaskmaskinen og at jeg nå, som tjuefireåring, klarer å syns det er okei. For akkurat det gjør meg heldig og jeg bærer det med meg et sted under gåsehuden, den mandagsgåsehuden, jeg tenker på at å vaske soveromsvinduer er godt og å finne en møll i kaffekoppen min også er godt. At han eller hun ikke trenger å besvare meldingen min for at valpepust skal føles varmt mot kinnet, at regningene trenger ikke å ha en umiddelbar løsning på seg så lenge det føles bra å lage fletter foran speilet, at malingen kan få lov til å sprekke opp på stueveggen når jeg ligger på ryggen på gulvet i latterkrampe med min favorittperson ved siden av meg.

Hjørnet av skjermen viser tirsdag og ikke mandag lenger og det er seks dager til neste gang det er den dagen igjen. Jeg tenker at famlete ord om mandager og nederlandsk statestikk bør gå i save draft sammen med de syttini andre postene med famlete ord som aldri ble postet, men så ser jeg møllen fra kaffekoppen min klatre sin vei opp etter mitt nyvaskede soveromsvindu og da kan jeg ikke la være å trykke publish likevel. Fordi de rotete setningene og kaotiske avsnittene kan være viktig. Fordi jeg har tenkt litt ekstra. Fordi det er akkurat denne mandagen.

Den dagen var du pappa og du hadde ugredd hår fordi det er slik du alltid er, solen nådde toppen av trærne og vi satt i din gule og hvite pick-up som sendte hver veibevegelse gjennom ryggraden. Jeg hadde satt kameravesken på gulvet og der var det vått, jeg visste det bare ikke enda, og du tenkte en røyk med en hånd på rattet og blikket helt til venstre. Vi var på locationhunt, du og jeg, jeg hadde revet deg ut av søndagståken tre kvarter tidligere, alt du fikk med deg var en termos med kaffe og ditt eget kamera. Du sa ofte at dine fotografier ikke ble som mine. Vi så oss til høyre og venstre, med samme og ulikt blikk, vi pustet inn røyken din og jeg tenkte da jeg satt der at røyklukt er den beste lukten jeg vet om.

Vi kjørte slik lenge. Det var førti minutter til jeg skulle gå fra rollen som datter til rollen som fotograf, jeg visste at det bare var du som hadde tålmodigheten til å kjøre rundt slik med meg, på en jakt etter noe som man ikke vet hva er enda, noe udefinerbart som man ikke ser før det er der. Jeg visste at det bare var du som hadde tålmodigheten fordi du også ser lyset og bildet og motivet, selv om du har malekost og jeg har kamera, så ser du også solen som når toppen av trærne og hvordan den snart vil kunne lyse gjennom håret til ei jente på tretten år med dongrishorts og festivalbånd. Du bråstoppet da jeg pekte, stakk hodet ut av det nedrullede vinduet og jeg var nok solbrent på skuldrene den dagen, for det sved da jeg gikk ut av bilen. Kanskje var alt du så en høyspentledning og uestetiske busker, rot og mangel på rene linjer, men du hadde bråstoppet og du gikk ut av bilen du også, du trakk et dypt drag av røyken og plasserte den ene foten foran den andre, nikket bekreftende, dyttet unna noen strå som raskt smatt tilbake igjen. Jeg skrudde opp stativer, vi sto parkert halvveis på veien og halvveis i det som kanskje var en privat hage, men det var der det skulle være og du hjalp meg med å feste softboks og plassere den der jeg ville ha den.

Trettenåringen kom og du sto i bakgrunnen og du hadde kanskje tent deg en til røyk, du mumlet om lyset og om hvordan det falt bakfra og ikke ovenifra så sent på kvelden til mammaen til trettenåringen som sto der sammen med deg. Og jeg jobbet. Flyttet på lys og tok store steg frem og tilbake, klumsete, nesten fallende, det er alltid slik når jeg jobber og det kan hende at de jeg jobber med tenker at jeg kommer til å ødelegge blitsen eller meg selv eller kanskje dem, men klumsing er kunstnerisk frihet tenker jeg alltid selvsikkert. Vi tok oss lenger inn i det jeg i ettertid tenker at ganske så sikkert var en privat hage, men du sa Mira, dette gjør vi og med deg i ryggen flyttet vi oss inn i den oransje solen som var falt ned til midten av trærne. Plutselig så du hva jeg så. Plutselig så du hva jeg så og du sa flere ord enn vanlig, jeg tror kanskje du tok et dansesteg der på siden av fotograferingen min, men det kan også hende at jeg bare innbiller meg, for du er ikke den som danser i en eng en søndag kveld. Men øynene, de øynene som alle sier jeg har arvet fra deg, de gnistret og jeg trykket raskere på knappen enn blitsen klarte å henge med. Det var varm sol i kinnene, myggsvermer rundt trærne, tjue fantastiske eksponeringer.

Den dagen var du pappa med ugredd hår fordi det er slik du alltid er, den dagen var det fortsatt tidlig juli og når jeg i natt sitter her og blar gjennom bilder, fargekorrigerer, beskjærer og justerer, så vet jeg det. Så vet jeg at det var en fotografering som aldri vil forsvinne fra meg. Jeg vil huske den og tenke på den skranglete pick-up’en din og det våte kameraet mitt og at du holdt blitsen min så lenge jeg ba deg om.

Det er nå jeg vet at alt vil huskes neste vinter.

Jeg har malingsflekker i håndbaken og fregner som bare jeg ser når jeg står usminket i speilet, de legger seg over neseryggen og under øynene. Det er brennende sol i en strime i hagen, det er du som leser nyheter mens du gir meg tid til å våkne om morgenen, det er dager som forsvinner uten at jeg teller timene.

Jeg klør bort skorpen på brystbenet mens luften tetner til. Du stryker meg over kinnet fordi du vet det er det fineste jeg vet. Det minner meg om sort-hvitt-filmer og vakker kjærlighet, om kinn som blir ufrivillig rødflekkete. Stillheten er det eneste som tyder på at det er natt og jeg ønsker meg brune øyne og lengre ben, valpepotene lukter jord og hun dunker ryggraden inntil min når kroppen finner søvnen.

Det er nå jeg vet at alt vil huskes neste vinter.

Solflekkene danser i kameralinsen. Jeg tenker på hvor skjøre øynene mine er.

Jeg husker jeg satt der, det var tiende klasse og kaoset hadde vært i hodet så lenge. Jeg var okkupert og urolig, et helt annet sted. Til tross for alt satt jeg på en trestol med blått stoff i ryggen og to brune øyne som kikket på meg fra andre siden av bordet – hva vil du, Mira? Det var sol ute og jeg hadde sort høyhalset genser, klokken tikket hardt mens mitt svar uteble. Det var krysskjemaet som ble trukket frem til slutt. Siste løsning på tenåringens manglende retningssans. Interesse? Skriving. Hobby? Skriving. Personlighetstrekk? Perfeksjonist.

Jenta i den blå stolen havnet nesten på Salg & Service. De hjemme mente ikke det var riktig, det måtte være noe som ga studiekompetanse, om ambisjonene og fremtidsplanene skulle bestemme seg for å overta en eller annen gang. Ville jeg ikke gå på høyskole? Universitet? Jo. Medier og Kommunikasjon, det var til slutt det som ble skriblerier ned på et notat, gitt til han bak skrivebordet på rommet med de blå stolene. Fordi det ga alle muligheter, fordi det var noe annet enn allmenn, fordi det var et navn på en liste.

Jeg kom inn. Et halvt år senere kjøpte min mamma et kamera til meg. Nødvendighet, fotooppgave, fem megapiksler og autoinnstillinger. La det i vesken, gikk ut, kom tilbake og visste at fra den dagen var kamera det aller fineste jeg eide.

Et portrett fra en av junifotograferingene.

Alt er bare tilfeldigheter. At min mormor sa at studiekompetanse var viktig. At jeg valgte å høre på alle som mente så mye. At jeg valgte fotooppgave i stedet for film eller radio. At jeg i det øyeblikket var våken og nok tilstede til å bli nysgjerrig.

Tilfeldigheter og jeg er her. Tjueåttende juni, 2012. Og jeg har begynt å verke. En sånn konstant rastløshet i hendene, en vag uro bak brystbenet. Det har vært sju dager uten en skikkelig fotografering og alt i meg sier at det er feil. Og det er egentlig ganske så fint. Ganske så bekreftende. Å ikke trenge pausen, å ikke føle for å legge det bort, å ikke ha feriebehovet. Jeg sitter i en lysebrun sofa i dag og det er åtte år siden den dagen i den blå stolen – og i dag vet jeg at det er dette jeg vil og ingenting annet. Ingenting, virkelig ingenting annet.

Kanskje er det sånn med mye. Vi vet ikke. Vi er usikre. Vi gjør valg basert på tilfeldigheter, forkaster det ene alternativet og omfavner det andre uten å egentlig vite noe som helst annet enn at valget må tas. Noen feilvalg. Noen vi aldri tenker over senere. Noen valg som vi kjenner på åtte år senere og som vi da vet med hver eneste hjertebit at stemmer.

Strøtanker, fordi jeg verker litt. Fordi jeg gleder meg til alt som ligger foran.

It’s been seven days since my last photoshoot and I can’t wait for my next one. It feels so good to know that this is what I want to do, no matter what. I found the right path, and sometimes I feel there’s simply coincidences that led me here.

Hvor jeg er i livet mitt etter sommeren er fortsatt uvisst. Det eneste jeg vet er at jeg vil mer.

Så i dag, to dager før jeg reiser fra Bergen på min lille sommerferie, fyller jeg nok en mappe med fotografier. Skriver ut nok en CV, teiper fast håp og drømmer på sort papp. Hei, jeg er Mira, jeg er hundreogfemtiåtte centimeter med effektivitet og lidenskap, nysgjerrighet og driv. Jeg jobber hardere enn dem alle, velg meg!

For jeg tar egentlig ikke ferie. Jeg sier det om to dager er sommerferie, men det er ikke det. Jeg skal til Sørlandet og leve sommerkveldene med hvitvin og valpebading, men jeg tar ikke ferie (si ifra om du trenger et fotograferende fotohjerte på Sørlandet den neste uken davel). For i dag noteres en adresse på en boblekonvolutt som er så stor at mottaker sikkert må gå på postkontoret for å hente den. Og jeg, jeg gjør meg klar til å holde pusten enda noen uker.

det er under press at eg har utvikla meg, gjennom ubehag og sveitte handflater at eg har blitt sterkare og meir som meg sjølv. uansett kor mange idéar eg har, har eg meir tvil og fleire tankestraumar om kva som kan gå gale. og det er lov å vera redd og usikker, så lenge ein ikkje lar seg kvela av det. så lenge ein tør å bevisa for seg sjølv at ein tek feil.

..sier Mariell.

Hun har så rett. Jeg er mye usikker, men lar det ikke endre noe. Det er en fin balanse mellom å tro på seg selv og ikke gjør det. Men jeg gjør det. Det er ikke lett og det er mye uvisshet og det hele kan gjøre meg kvalm til tider. Men jeg gjør det. Og sender en stor boblekonvolutt i posten.

La oss krysse fingrene da, jenter og gutter, for at sommeren 2012 faller alt på plass. For at det blir flere ja enn nei. For at høsten skal vise seg å bli alt vi vil.

Two days before I leave for Lillesand, I’m putting together another portfolio. Everyone should read this text by Mariell behind the blog Hjartesmil, about not being sure of things but doing them anyway. I know what I want and where I will be one day, but I don’t know when. On my way there it will be lots of disappointments, but I wont stop trying.

Det er ikke bare dagene som betyr så mye, det er ikke bare dagene med sol som ligger varmt over huden og lukten av saltvann og solkrem og brent kjøtt på grillen. For når klokken er halv ni og det er dette som er bak stuedøren så føles kveldene minst like verdifulle og jeg føler meg mer hjemme enn jeg noen gang har gjort. I denne byen, i denne gaten jeg har samlet opp alle mine eiendeler under et tak. Og hvis jeg skulle fortalt deg en hemmelighet så ville det vært at jeg egentlig er redd for den dagen solen pakker sammen og gir tilbake det som egentlig er dette stedet.

Beautiful days that makes me believe I’m somewhere else.

Jeg nevnte i siste innlegg at dere gjør min tirsdag bra, men når jeg ser den lille setningen så føles det ikke dekkende nok. Det føles ut som om det var for få ord. For det er slik at dere gjør hver dag bedre.

Det hender jeg syns det er hardt å åpne øynene om morgenen. Kanskje fordi jeg har arvet min pappa sine gener, kanskje fordi jeg er nattemenneske. Kanskje det glir regndråper nedover soveromsvinduet, kanskje fordi jeg har drømmer i hjertet som kommer til live når jeg har øynene lukket. Det varer aldri lenge, dette behovet for å stenge verden ute og la søvnen ta over igjen. For jeg strekker ut hånden, griper tak i telefonen på nattbordet, åpner WordPress, trykker oppdater. Og nedover på skjermen leser jeg ordene deres, dere nevner ord som inspirert og hverdagslykke. Ord jeg nesten ikke klarer å ta til meg, for jeg lurer av og til på om dere snakker om noen andre enn meg.

Jeg tenker mye på hvor viktige vi er for hverandre selv om vi ikke kjenner hverandre. Hvor mye vi kan trekke hverandre opp, hvor mange smil vi kan sende inn i andres dager. Hvor mye energi vi kan gi ved så lite, hvor mye energi vi kan gi uten å miste noe energi selv.

Ved å åpne døren for hverandre, slippe noen med dårlig tid foran i køen, gi et kompliment til hun ved siden av, ønske noen en fin dag. Eller legge inn en kommentar. Skrive et par ord, trykke send.

Jeg kjenner dere ikke og samtidig kjenner jeg dere litt likevel. Dere som gjør at å dele biter av meg er verdt det. Dere som lager smil i det ansiktet til hun jenta i Bergen med monstervalp og fotokamera. Når dere kommenterer, deler, sender e-post, sier hei.

Så – takk, jenter og gutter. Takk for at dere leser. Takk for at dere legger igjen spor. Takk for at dere sender så mye glede inn i mitt liv. Takk for at dere inspirerer meg, når jeg forsøker å inspirere dere. Takk for at dere sender litt hverdagslykke tilbake til meg.

En rosebukett til dere alle! En rosebukett med litt regn på, en rosebukett som sikkert står på bordet i et Oslo-hjem akkurat nå, men – den er fin å se på. En rosebukett som går sammen med et ganske så klissete, men også behøvd innlegg. For innimellom er det nettopp det å takke man trenger å gjøre.

I wish I could tell you how happy you make me. Your comments, your words, you bring so many smiles into my life, so many happy moments. I wanted to write this post just to make sure that you know how much I appreciate you. Thank you.

Jeg tenker så ofte på hva jeg vil huske. Hva som sitter igjen når dagene og ukene har gått forbi, hvorfor noe blir værende og det andre flyter bort i en lysegrå sky av uviktighet. Hvorfor husker jeg så godt den dagen jeg satt ved trepulten på Brentemoen skole i klasserommet helt til høyre i gamlebygget, med to brødskiver med leverpostei foran meg i en rosa matboks? Hvorfor husker jeg så godt følelsen av å være akkurat i det øyeblikket, hvordan bokstavene hang over tavlen og hvordan stemmen til lærer Randi ga gjenklang i rommet da hun leste Roald Dahl til oss mens vi tygde litt for lenge på lunsjen vi hadde spist hundre ganger før? Den dagen var ikke annerledes enn den dagen for et år siden hvor jeg satt i leiligheten min og spiste den samme brødskiven. Hva gjør at jeg ikke husker den dagen?

2006. Et tilfeldig år plukket fra listen over de årene jeg har levd. Jeg vet hvor jeg var og hva jeg gjorde, jeg var elev på Åsane folkehøyskole, gikk skrivelinje for å få struktur på mine minimalistike dikt og min poetiske kortprosa. Og hvis du spør meg hva jeg gjorde det året er det en liten håndfull øyeblikk som raser forbi øynene mine. Den første kvelden jeg var der, de klamme hendene og rektors tale, en gymsal av ukjente, snart kjente. Den dagen hvor låsen på rommet mitt satte seg fast og jeg ikke kom meg ut på fire timer fordi ingen svarte på vakttelefonen. Den morgenen med appelsinskrelling i klasserommet, den skuffelsen da kjøkkenet byttet te-type og min daglige te-rutine ble ødelagt. Den lukten av vafler og First Price jordbærsyltetøy, den natten jeg leste Bikubesong på sofaen. Den genseren Alexandra gikk med den torsdagen, det dunkle lyset på Cecilie sitt enkeltrom. Flisene på badet, det ekle smøret i kjølekapet, den dagen jeg sminket meg foran speilet og det var vår. Noen minner vet jeg hvorfor blir minner, vi husker første skoledag og vi husker at vi var redde, vi husker gråt og vi husker forelskelse, vi husker de gode nyhetene og de kalde avvisningene. Men resten er ullent. Resten vet jeg ikke hvorfor blir i stedet for noe annet. Hvorfor husker jeg lukten av vafler? Hvorfor er det ikke lukten av kanelboller jeg husker? Jeg elsker kanelboller, vafler syns jeg bare er ok. Om du spør meg hva jeg gjorde det året er det en liten håndfull øyeblikk som raser forbi øynene mine og de er de samme hver gang, de er tilfeldige og virker uviktige, da jeg satt der og strikket på en mosegrønn kjole på en onsdag visste jeg aldri at det var den onsdagen jeg skulle huske fremfor alle de andre onsdagene jeg gjorde akkurat det samme. Hva er ditt svar om jeg spør deg: hva husker du fra 2006?

Du kan spørre meg om 2009 og 2002, det blir det samme. Jeg husker noe. Veldig mye husker jeg ikke. Det av hverdagsminner vet jeg ikke hvorfor jeg husker.

Kanskje er det fordi jeg ønsker å huske alt at jeg tenker på det. Jeg ønsker ikke å glemme. Jeg vil at hver dag skal være viktig nok til å huskes, uansett hvor rutinepreget, uansett hvor mange dager som finnes som er akkurat likedan. Jeg vet det ikke er slik hodene våre fungerer, vi plukker ut små biter her og der, lager vår egen sannhet, vår egen tolkning av dager og uker og år. Da jeg var ti år var jeg så mye mer enn en krøllete Mel B i Spice Girls med brunkrem over hele kroppen, falsk tatovering ved navlen og en spraket mikrofon i høyrehånden – men det er slik jeg husker det.

I går lå hunden min i armene mine og ble myk og slapp i kroppen etter bedøvelsessprøyten ble satt, vi satt i venteværelse hos dyrlegen og de hadde tatoveringsmagasiner i bladhyllen. I går åpnet jeg en kartong hvitvin bare for å ta et og et halvt glass, jeg hadde tre jordbær ved siden av og jeg likte å gjøre noe slikt på en mandag. I går skulle jeg lage kyllingburgere til middag, men de ble ikke laget før halv tolv om kvelden, de hadde rødløk og sylteagurk i seg, jeg hadde lyst på brød til og lot likevel være. I går satte jeg håret opp i en klype, jeg hadde karamellpapir i lommene og kjøpte hundefôr til Shih Tzu fordi det er rasen nærmest Lhasa Apso. I går ble jeg liggende oppe for å skrive deler av dette, i går kom jeg ikke gjennom på telefonen til Skatteetaten, i går kastet jeg en tykk bunke reklameaviser i pappdunken.

Viktig og uviktig, vil jeg huske i går? Ja. Nå vil jeg det fordi jeg skriver det ned. Tvinger hodet mitt til å ta vare på i går. Men ville jeg husket i går om jeg ikke skrev det ned? Og hva ville blitt værende? At middagen min var seks timer forsinket? At jeg hadde håret i klype? At dyrlegen hadde tatoveringsblader fremfor ukeblader?

Jeg kunne ønske jeg blogget i 2006. Eller skrev dagbok i 2002. For i går vil jeg alltid kunne finne i arkivet, om jeg skulle glemme at at i går noen gang var. Kanskje er det en av grunnene til at jeg tviholder på å dele meg selv. Her inne. Mirajakoben.no. Biter og øyeblikk av det som er meg, de store avgjørelsene og hverdagsøyeblikkene uten relevans, t-skjorter med tigerprint og store gullringer og dårlige valg og sukkerfrie oppskrifter, alt det jeg husker og glemmer, alt ettersom hva hodet mitt eller hodet ditt bestemmer seg for å beholde. Eller kaste.

Jeg lurer på hva jeg vil svare, når noen i 2020 sitter ovenfor meg med kaffekoppen mellom hendene og spør meg – Mira, hvordan var april 2012?

A text about memories, I keep wondering why there are some things I remember so clearly and other things that are lost forever. Why do I remeber one dinner and not the other? And if someone ask me in eight years what I remember from april 2012, what will stick?

Husker dere lørdagsmorgen? Den virkelige lørdagsmorgenen?

Ikke den med kaffe og Dagens Næringsliv i en helt stille leilighet, ikke den i sengen i forsøk på å ta igjen alt det tapte.
Nei, lørdagmorgen.

Jeg husker.

Jeg husker lillesøster og jeg, vi lå på samme grønnmalte rom med gule lister, det var 90-tallet og jeg spilte fortsatt Sarajevo på kasettspilleren. Jeg husker vi lå der, under dynene våre med Kardommeby-trykk, lysvåkne klokken sju, ventet med utålmodige barneben på at klokken skulle vise fem på åtte. Kanskje hvisket vi til hverandre – stille, om ting jeg ikke lenger kan huske. Og så ble klokken fem på åtte, vi satte føttene på tregulvet og tok dynene under armen, bevegde oss ned den bratte trappen uten rekkverk som jeg en gang datt ned fra som femåring. Vi skrudde på den store knappen på den sorte boksen på under tjue tommer, famlet med fjernkontrollen, fant NRK, den skurret litt nå og da og pappa pleide å være irritert når lisensregningen kom fordi NRK var tross alt ikke en reklamefri kanal. Vi satte oss i sofaene, med dynene over oss, øynene klistret til det som skjedde på den lille skjermen i hjørnet. Kanskje var vi heldige en slik morgen og fant en skål med potetgull på bordet, med paprikasmak som mamma hadde latt stå fra kvelden før, da hun og pappa hadde sittet oppe og sett nyheter på TV2 og lest Lillesandsposten i reklamepausen.

Det var slik lørdagsmorgen var. I to timer satt vi der og lørdagen føltes som en evighet. Foran oss hadde vi kjøp av lørdagsgodteri til ti kroner og før klokken var ni om morgenen hadde vi allerede drøftet om vi skulle plukke smågodt eller bruke tikroningen på Fox, Mentos og kjærlighet på pinne. Foran oss hadde vi en dag uten barnehage, en dag uten skole, det ville kanskje være pizza og Solo, mormorbesøk og bringebærplukking, sykkelturer og svømmehall. Og mamma som kom ned trappen før halv ni, vi var aldri så stille som vi trodde vi var, mamma som hadde det fineste håret og som serverte frokost foran tv-skjermen, kanskje yoghurt fordi det var lørdag. Lillesøster som gynget frem og tilbake på gyngehesten i takt med barnetv-musikken fordi hun aldri klarte å sitte helt i ro.

Jeg husker lillesøster og jeg, jeg husker lørdagsmorgen.

Og jeg savner. Jeg savner følelsen, magien, en helt komplett glede, noe bekymringsløst. Når du blir eldre skal det så mye mer til, gleden er så kompleks, så sammensatt. Alltid en x-faktor. Alltid en forstyrrelse. I 2012 har jeg lovet meg selv å leve mer og jeg tror det også innebærer å kjenne mer glede. I dag skal jeg gjøre minst tre ting som gjør meg glad. Siden det er lørdag.

Husker du?

I remember Saturday morning as a child. Me and my little sister, infront of the tv, we had the whole day infront of us and everything was just so peaceful, I think I’ve never been happier. I made a promise to myself to make 2012 a year of living more and I think that includes being more happy, and today I’m going to go do at least three things that makes me happy.