Brent støv i luften og bilhjul som bremser under
soveromsvinduet, føtter over snø, en til og en til,
smilene kan høres, den ene hyler og ler
når de mister balansen på isen, kåper i brunt
og brosjer arvet av oldemødre, øynene som
glinser i lyset fra gatelyktene,

hvor har de vært, har de vært på julebord
med champagne, kollegaer i finklær de aldri
ser hverandre i, klirring av glass og kniver
som faller, taler om resultater og statistikk
og den historien som får alle til å lene hodene
tilbake i en kollektiv latterbølge, pinnekjøtt
selv om det er for tidlig, knappene som
kneppes opp når desserten er over og
den eldste sjefen har gått hjem, kropper som
beveger seg i utakt med en musikk de kjenner
fra da de var yngre, champagne og mer
champagne, de som har sett på hverandre
i korridorene og over onsdagskaffen i kantinen
som nærmer seg hverandre, tettere og tettere,
ingen husker hvordan utfallet av statistikken
egentlig var og hvem som fikk årets ansatt
skrevet på sjokolademedalje rundt halsen,
er det et kyss der, langt borte, senere, kanskje
i drosjekøen etterfulgt av den lille angeren
som drukner i restene av champagnen og
hverandres blå øyne

eller har de samlet seg i leiligheten til han som
bor nede ved sjøen, med utsikt over bryggekant
og et fyrtårn, presset seg sammen i et litt for lite
kjøkken med hver sin rett under armen, saltbakte
poteter og serranoskinke og greske kjøttboller,
venner i skjorte og kjoler som flagrer når terrassedøren
åpnes av noen med en sigarettpakke i hånden,
store smil, langbord som blir til jenter rundt
kjøkkenbordet og gutter rundt en sin nye gitar
når klokken er tolv, vin og mørkt øl, hun som synger
ut sin favorittstrofe når favorittsangen spilles,
en berøring ved oppvaskkummen, et blikk mot sjøen,
kanskje er det der de senere står, akkurat passe tett
og ser utover et svart vann med flettede hender,
mens de begge lurer på om noen har sett dem, om
dette er deres fremtid

De forsvinner inn døren under soveromsvinduet,
latteren døyves av isolasjon og et anlegg som
settes på, det lukter fortsatt brent støv og
hvor blir det av livet nå som jeg ikke lever?

Jeg vil fortelle deg om nettene du aldri ser.

Vi teller ikke lenger sekunder, de forsvinner i skyggene i
trappoppgangen, i brystene som heves og senkes. Avisene
er brettet sammen, brillene er lagt i nattbordsskuffen, det
er bare strimene av lys fra under soveromsdøren som
avdekker kropper som tar pause fra livet.

Jeg vil fortelle deg om nettene du aldri ser og lydene
som stilner. Hender ingen holder. Føttene ingen stryker.
Hjerteslagene gjennom murveggen fra hun som har tanker
som ikke gir slipp. Et svakt host fra han som fortsatt skjelver.

Vi har alle tynn hud der bryst møter bryst, jeg har kastet
teppet på gulvet, kjemper med kvalmen som ruller over
huden. Pusten som aldri finner takten, et ansikt jevnet
med madrassen. Er dette min nye hvilepuls?

Jeg vil fortelle deg om nettene du aldri ser, men når du
våkner, da vil det være lyst igjen.

Hun teller vanndråper på glasset, han forteller henne hvordan arret i ansiktet ble til. Det er en dag uten morgen eller kveld, det henger skyer av hvitløk i gangene, hendene hennes er kalde i hans. T-skjorten hans har falmet i sømmene, hun tar seg i å spørre hvilket vaskepulver han bruker.

Vil du bli værende?

Det er hun som spør. Hun vet det må være henne, for stemmen er kvinnelig, hører til ei jente på hennes alder. Hun lukker øynene og tar tak i underleppen med tennene, biter til, kjenner sekundene forsvinne forbi dem, vakumet vokse, vet så godt at blikket hans ikke lenger er på henne. For nå har hun sagt alt.

Fire dager senere stikker hun kalde hender ned i jakkelommen, legger fingrene rundt vekslepengene. Lar øynene gli over alt som ikke lenger er som det var.

Den dagen var du pappa og du hadde ugredd hår fordi det er slik du alltid er, solen nådde toppen av trærne og vi satt i din gule og hvite pick-up som sendte hver veibevegelse gjennom ryggraden. Jeg hadde satt kameravesken på gulvet og der var det vått, jeg visste det bare ikke enda, og du tenkte en røyk med en hånd på rattet og blikket helt til venstre. Vi var på locationhunt, du og jeg, jeg hadde revet deg ut av søndagståken tre kvarter tidligere, alt du fikk med deg var en termos med kaffe og ditt eget kamera. Du sa ofte at dine fotografier ikke ble som mine. Vi så oss til høyre og venstre, med samme og ulikt blikk, vi pustet inn røyken din og jeg tenkte da jeg satt der at røyklukt er den beste lukten jeg vet om.

Vi kjørte slik lenge. Det var førti minutter til jeg skulle gå fra rollen som datter til rollen som fotograf, jeg visste at det bare var du som hadde tålmodigheten til å kjøre rundt slik med meg, på en jakt etter noe som man ikke vet hva er enda, noe udefinerbart som man ikke ser før det er der. Jeg visste at det bare var du som hadde tålmodigheten fordi du også ser lyset og bildet og motivet, selv om du har malekost og jeg har kamera, så ser du også solen som når toppen av trærne og hvordan den snart vil kunne lyse gjennom håret til ei jente på tretten år med dongrishorts og festivalbånd. Du bråstoppet da jeg pekte, stakk hodet ut av det nedrullede vinduet og jeg var nok solbrent på skuldrene den dagen, for det sved da jeg gikk ut av bilen. Kanskje var alt du så en høyspentledning og uestetiske busker, rot og mangel på rene linjer, men du hadde bråstoppet og du gikk ut av bilen du også, du trakk et dypt drag av røyken og plasserte den ene foten foran den andre, nikket bekreftende, dyttet unna noen strå som raskt smatt tilbake igjen. Jeg skrudde opp stativer, vi sto parkert halvveis på veien og halvveis i det som kanskje var en privat hage, men det var der det skulle være og du hjalp meg med å feste softboks og plassere den der jeg ville ha den.

Trettenåringen kom og du sto i bakgrunnen og du hadde kanskje tent deg en til røyk, du mumlet om lyset og om hvordan det falt bakfra og ikke ovenifra så sent på kvelden til mammaen til trettenåringen som sto der sammen med deg. Og jeg jobbet. Flyttet på lys og tok store steg frem og tilbake, klumsete, nesten fallende, det er alltid slik når jeg jobber og det kan hende at de jeg jobber med tenker at jeg kommer til å ødelegge blitsen eller meg selv eller kanskje dem, men klumsing er kunstnerisk frihet tenker jeg alltid selvsikkert. Vi tok oss lenger inn i det jeg i ettertid tenker at ganske så sikkert var en privat hage, men du sa Mira, dette gjør vi og med deg i ryggen flyttet vi oss inn i den oransje solen som var falt ned til midten av trærne. Plutselig så du hva jeg så. Plutselig så du hva jeg så og du sa flere ord enn vanlig, jeg tror kanskje du tok et dansesteg der på siden av fotograferingen min, men det kan også hende at jeg bare innbiller meg, for du er ikke den som danser i en eng en søndag kveld. Men øynene, de øynene som alle sier jeg har arvet fra deg, de gnistret og jeg trykket raskere på knappen enn blitsen klarte å henge med. Det var varm sol i kinnene, myggsvermer rundt trærne, tjue fantastiske eksponeringer.

Den dagen var du pappa med ugredd hår fordi det er slik du alltid er, den dagen var det fortsatt tidlig juli og når jeg i natt sitter her og blar gjennom bilder, fargekorrigerer, beskjærer og justerer, så vet jeg det. Så vet jeg at det var en fotografering som aldri vil forsvinne fra meg. Jeg vil huske den og tenke på den skranglete pick-up’en din og det våte kameraet mitt og at du holdt blitsen min så lenge jeg ba deg om.

Han sier hun kaster seg fra side til side når hun sover.

Klokken er tolv over fire. Hans myke hender, hennes kalde, det er han som er borti henne når han snur seg og åpner munnen. Vil du ha kaffe? Han kjører hendene gjennom håret før han åpner skapdøren og tar ut to grønne kopper. Filterkaffe, den skarpe første slurken, hun brenner tungen og kjenner smerten bak halshuden, hun tar en slurk til med blikket festet i de blå øynene hans. Han vil si noe, han gjør det ikke. Hun har sovemerker i ansiktet og vet det ikke.

Det er fire tannbørster i tannglasset på badet. Blå. Hvit. Gul. Rød. Hun husker ikke hvilken som er hennes når hun griper etter den gule. Han står utenfor, hun kan høre pusten hans gjennom bjelkene. Vannet samler seg i en dam ved den tette sluken og hun lukker øynene når hun kler av seg. Teller til sju. De kalde flisene, hjerteslagene hans fra gangen, hun brenner seg når hun åpner øynene og går inn i dusjen.

Han sitter i den grå stolen i hjørnet. Hun ser at han nettopp har satt seg, han gjør som om han har vært der hele tiden. Klærne mot kroppen, det tykke stoffet mot ryggraden, hun legger hodet mot madrassen. Legger kalde hender på dynetrekket. Teller blomsterkranser på putevaret. Han slukker lyset, legger fra seg en sammenbrettet t-skjorte på nattbordet. Han har blitt mykere rundt skuldrene de siste årene, tenker hun. Og trekker dynen over den påkledde kroppen.

Klokken er åtte over ni. Den kjølige bordplaten mot albuene, de drikker kaffe fra grønne kopper. Det er han som er borti henne når han snur seg og åpner munnen.

Han sier hun kaster seg fra side til side når hun sover.