Med litt (eller veldig) tungt hjerte legger jeg ut disse fantastiske Jeffrey Campbell-bootsene, i håp om at det er noen der ute som har størrelse 36 i føttene og kunne tenke seg å overta dem. Denne jenta har et jobbrelatert spareprosjekt på gang og da må noe forlate skohyllen. De er brukt en gang og ser fortsatt helt fantastiske ut i tillegg til at de er gode å gå i og er av skinn. Send meg et bud på mira.h.jakobsen@gmail.com!
It’s the need of money that makes me do this.. Sad, but true. Seiling my Jeffrey Campbell boots I’m size 36, just send me an e-mail at mira.h.jakobsen@gmail.com.
Mira i paljetthimmelen.
Mira in sequin heaven.
Helt siden jeg en mandag leste at mandag er den dagen flest nederlendere velger når de skal ende livet har det vært et sted i tankene mine hver gang dagen er der. Jeg tenker på det når jeg tømmer oppvaskmaskinen for helgens vinglass, jeg tenker på det når jeg henter sengetøy fra trommelen som lukter av tøymykneren Sommereng. Jeg tenker på det når jeg skjærer av fettet på spekeskinken, når jeg lar oljen renne av fetaen, når jeg henter en regning fra Lånekassen i postkassen. Jeg tenker på det når jeg ligger på ryggen i sengen og trykker oppdater på Facebook i det evige håpet om at meldingen jeg sendte i forrige uke skal besvares akkurat da. Jeg tenker på det når valpen legger hodet sitt mot brystbeinet mitt, jeg tenker på det når jeg skifter til den kjolen jeg liker best, jeg tenker på det når jeg lager et nytt bilag i regnskapet.
Det er kanskje fordi mandager noen ganger er veldig stille, det er kanskje fordi hodet mitt har en tendens til å henge seg opp i detaljer. Men det er kanskje aller mest fordi jeg tømmer oppvaskmaskinen og at jeg nå, som tjuefireåring, klarer å syns det er okei. For akkurat det gjør meg heldig og jeg bærer det med meg et sted under gåsehuden, den mandagsgåsehuden, jeg tenker på at å vaske soveromsvinduer er godt og å finne en møll i kaffekoppen min også er godt. At han eller hun ikke trenger å besvare meldingen min for at valpepust skal føles varmt mot kinnet, at regningene trenger ikke å ha en umiddelbar løsning på seg så lenge det føles bra å lage fletter foran speilet, at malingen kan få lov til å sprekke opp på stueveggen når jeg ligger på ryggen på gulvet i latterkrampe med min favorittperson ved siden av meg.
Hjørnet av skjermen viser tirsdag og ikke mandag lenger og det er seks dager til neste gang det er den dagen igjen. Jeg tenker at famlete ord om mandager og nederlandsk statestikk bør gå i save draft sammen med de syttini andre postene med famlete ord som aldri ble postet, men så ser jeg møllen fra kaffekoppen min klatre sin vei opp etter mitt nyvaskede soveromsvindu og da kan jeg ikke la være å trykke publish likevel. Fordi de rotete setningene og kaotiske avsnittene kan være viktig. Fordi jeg har tenkt litt ekstra. Fordi det er akkurat denne mandagen.
Se hva postkassen min hadde til meg sist uke:
Alveører!
Et tjuekroners impulskjøp som jeg tror kan bli ganske så morsomme å bruke i en fotografering en gang.
Look what just arrived – elf ears! A super weird buy (on total impulse, of course), but I think they could be pretty fun to use in a photo shoot one day.
Kilde: L’Officiel August Issue, photographer Alexander Neumann
I kveld skulle dette håret vært mitt. Og jeg skulle hatt det mykeste skjerfet og nye sko på føttene, rødvin i glasset og fire gode venner rundt meg.
Today this should have been my hair. Paired with a soft scarf around my neck, new shoes, red wine and four really good friends.
Dere var så søte på bryllupsfoto-innlegget at jeg smeltet helt. Virkelig! Jeg blir inspirert og sjarmert og motivert, alt på samme tid. Fine dere!
Og da er det på tide å dele ut øreringene! Jeg spurte dere om hva som gjorde fredagen deres god og fikk så mange gode svar. Vinneren ble:
Dette er en fin fredag fordi jeg like før ferien fikk veldig mange fine komplimenter som jeg på det tidspunktet overhodet ikke tok til meg, men bare lo vekk, men som jeg i dag bestemte meg for å tro på. Da ble dette en helsikkes fin dag!
Du vet hvem du er! Og det kommer flere give-away’s snart, blandt annet enn jeg gleder meg veldig til selv.
I got inspired, motivated and totally charmed by the comments on my last post about wedding photography. You’re all so sweet, thank you! Time to give away the ear rings, the winner is Hanne. It will soon be more give-away’s though, stay tuned!
Jeg fikk mitt aller første takkekort for å ha fotografert bryllup i går. Hjertet mitt holdt på å briste i to og kortet legges i boksen med mine beste minner.
Mona og Robert giftet seg i vår og det var mitt aller første. Det er noe helt unikt med å være jenta med kameraet på en sånn dag og jeg tenker av og til at jeg satser så mye av sjelen min i det jeg gjør at jeg kommer til å være utbrent som førtifem.
Men det gjør ingenting. Fordi jeg elsker dette. Fordi jeg bare har lyst til å bli bedre og bedre. Fordi jeg samtidig som det beste takkekortet landet i postkassen min takket ja til å fotografere mitt andre bryllup og jeg har sommerfugler i hele meg allerede.
I just recieved a thank-you-card from the bride and the groom from the first wedding I’ve ever shot. My heart was about to burst and sometimes I think I’m going to be all worn out before I hit fourtyfive. But that’s allright, because I love this and I just said yes to shoot my second wedding in August.
Mine onsdagsdrømmer.
My Wednesday dreams.
