Og så var 2013 her. Jeg gikk inn et helt nytt år med lillesøster og champagne og et lite brannsår på hånden.

Det føles veldig fint å legge 2012 bak meg. For om ikke et tall i kalenderen vil endre noe, så vil kan det i alle fall gi et håp om noe nytt. I fjor skrev jeg;

Kanskje skal vi ikke kalle dem nyttårsforsetter fordi det hviler en forbannelse over ordet, men jeg har ønsker og tanker og mål for 2012 likevel. Det er bare fint å ha muligheten til å tenke over hva man bør gjøre annerledes, hva man vil skal endre seg. Å være bevisst, gjøre de små valgene hver dag som får en bittelitt nærmere der man vil være. Og jeg, jeg vil være den beste Mira’en jeg kan være akkurat nå.

Og i år, i år vil jeg;

Fotografere. Enda mer enn sist år, fortsette å jobbe som fotograf samtidig som jeg gir plass til resten av livet.

Trene. Alle har dette punktet, men for en måned siden fant jeg meg selv igjen på tredemøllen og dette året skal jeg holde på meg selv. Gjennom å presse pulsen oppover, føle på brenningen i musklene og kjenne hjertet dunke hardere og hardere.

Finne roen. Den stabile og gode roen som strekker seg fra føtter til hårtupper og som gjør de grå dagene lettere å hanskes med. Den roen som demper alt vondt og som gjør det lettere å sette pris på alt lite og stort i livet.

Hva er dine ønsker for året?

I might not have New Years Resolutions for 2013, but I do have a few wishes for the new year. I wish to work on being a better photographer and shoot even more this year than last. I wish to keep on working out, I found myself again on the treadmill a month ago and I will keep on running. I wish to find some kind of inner peace, the kind of peace that makes it easier to appreciate all the small and big things in life. How about you?

Du vet det er på tide å avslutte juleferien når din egen mamma sier at det er for tomt her inne.

Ja, for jeg tok julepause. Fylte dagene med julefilmer, marsipan, kalkun, mormor, akevitt, trening og kjøreturer med lillesøster.

Og hjemmelagde fløtekarameller.

Har dere hatt en like fin jul som meg? Fortell meg om det beste juleminnet fra 2012!

My Christmas break is officially over. I’ve had good days with family, candy, workouts, movies.. And homemade caramels. Tell me about your best Christmas memory this year?

I dag har Vixen Blogawards åpnet for stemming, gå inn her for å stemme!

Jeg flyter litt på nominasjonen, kroppen føles som om noe dødvekt har falt av og det lukter chocolate chip cookies i hele leiligheten. For det er tjueførste desember, tre dager til julaften og juletreet står i gangen. Og før jeg sovner i kveld skal jeg ha laget karameller.

En stor og fin bukett roser i min favorittfarge til alle dere som gjør at jeg i dag er nominert igjen!

The voting for this year’s Photography Blog has now opened, go here to leave your vote. I’m so happy about this, thank all of you for the support and getting me there!

I dag våknet jeg opp til en e-post som ble et veldig fint lyspunkt i dagen min – jeg er semifinalist i kåringen av Årets Fotoblogg i Vixen Blogawards!

Fra og med i morgen kan dere gå inn her og stemme, om noen av dere bestemmer dere for å legge inn en stemme til meg så skal dere vite at det betyr så utrolig mye!

Som mange av dere vet, av dere som har fulgt meg lenge, så kom jeg til finalen ifjor. Jeg kom ikke helt til topps, men jeg hadde en fantastisk dag med de andre bloggerne i Oslo. Og da er det så ekstra fint å bli nominert igjen!

Just found out I’m in the semi finale of Vixen Blogawards! So excited. From tomorrow on you can leave a vote for me in the category Photography blog by clicking here.

Modell: Mariell Oksnes. Makeup-artist: Miriam Lee Asperheim.

Et bilde fra en fotografering jeg ikke har fått delt med dere enda. Det var november, det var møbelplast i stedet for underskjørt, det var en så flink modell og en så flink makeup-artist.

From a shoot this November.

lyden av mormors steg over
kjøkkengulvet, klirring i glasskåler
og brent sukker, naboer vi ikke kjenner
som går gjennom frukthagen på vei til
sine ytterdører, ru hud over albuene,
havregryn og rosiner, uvitenhet og
selvsikkerhet ved et kjøkkenbord en
morgen vi var syv

Kanskje var det der, i en bolle melk og hjemmelaget jordbærsyltetøy, at mitt fine forhold til havre begynte. Vi har vært sammen siden da, i grøten på torsdagsmorgenene, i brødet og i rundstykkene, i yoghurten på lørdagsformiddagene.

Og i cookies. Tidligere sammen med brunt sukker og smør. Nå sammen med banan og cottage cheese.

Ja, for du kan lage havrecookies av tre ingredienser. For da jeg fant ut at det var mulig å lage ved bare to ingredienser takket være Instagram la jeg til en til og lagde havrecookies til frokost.

Havrecookies
En banan
100 gram havregryn
Et par spiseskjeer cottage cheese

Bland alt sammen i en bolle med en skje eller kanskje aller helst hendene om du tør slikt. Bananen bør være så moden som mulig, brune flekker i skallet er bare fint. Hiv oppi en neve rosiner om du elsker rosiner like mye som meg. Form så store og så mange cookies du vil, stek på 200 grader til de er gyldne.

Ikke sukker, ikke smør, ikke mel, og likevel søte og myke cookies som er min favoritt og snart også din.

I have a love for oatmeal and now I’ve made these healthy oatmeal cookies from three ingredients – oatmeal, banana and cottage cheese. My favorite now and it will be yours too if you give them a try.

Og så lå det en konvolutt i postkassen. Til Mira. I konvolutten lå det en alarm. En slik en som du fester til nøkkelknippet og som kan trykkes på for en vanvittig høy lyd.

I et mylder av telefondeksler og leppestifter er det fint med noe i en konvolutt som har noe å si. En betydning litt større enn den plastikken den er laget av. Forhåpentligvis noe vi aldri får bruk for, men jeg vet at lillesøster skal få ha denne på nøkkelknippet sitt når det er januarmørkt og hun skal hjem fra en lesesal eller kanskje aller helst en fredagsøl.

Et fint, lite julegavetips til deg selv, kanskje. Fra Enklereliv.

Got alarm to put on my key chain in the mail from Enklereliv, a Christmas present for yourself maybe?

Dere er fine, vet dere det? Fin dekker ingenting, egentlig, men er det beste ordet jeg finner. Jeg får nydelige kommentarer og e-poster som rører meg langt inn i brystet. Jeg mister ordene og bruker dager på å svare, bare fordi jeg ikke helt kan forstå at dere, som ikke kjenner meg utenom de ordene og de bildene jeg deler med dere her, kan sende meg så mye vakkert.

Takk for at dere er dere. Vit at det dere legger igjen her har uendelig mye å si for meg. Vær stolte over at dere tør å vise så mye omsorg i en verden som denne. Fortsett å være sterke, fine, dere.

Dere smelter meg, husk det.

You’re the best readers, you know that? The past weeks you’ve been sending me the most touching e-mails, leaving comments that makes me borderline cry (I do though, sometimes). Thank you for being you, know that you make my days a whole lot easier, just by showing how you care.

Jeg skifter fokus. Skrur av en bryter, skrur på en annen. Jeg går ikke lenger inn i det som får musklene til å vri seg under ribbeina, jeg snur meg vekk, fester grepet om det som er holdbart, det som er i min kontroll.

Tekstene. Treningene. Jeg skriver og vrenger ut innsiden gjennom tjuefire bokstaver i uendelige kombinasjoner. Jeg trener hardt og tungt, dytter og drar på kilovis med metall.

Jeg brukte fire dager på å like cottage cheese, jeg steker egg og skjærer opp paprika. Kalsium, proteiner, riktige fettsyrer.

Et fokus. En retning. Tomheten har beslaglagt alle cellene mine, hud hår muskler skjelett. Og det er bare jeg som kan dele friske celler fra syke, beholde dem som fortsatt puster. Ingen andre kan gjøre det for meg.

Så jeg tar tak i det jeg vet hvordan endre. Meg selv.

I avoid what hurts now. Easier that way. I’ve shifted my focus, made my workouts and my healthy eating a priority. Only I can change my life, and the only thing I can change – is me.

Når ikke jeg kan produsere fine ting å dele med dere kan jeg dele link til noe andre har laget som jeg syns er fint. I dag ønsker jeg å gi dere Cat Lane, fotograf fra Bedford, jeg kan kjenne på hele meg at hun elsker det hun gjør.

Disse tre fotografiene rører rundt i brystet på meg, jeg kjenner vinden på ansiktshuden, tar et steg tilbake i meg selv. Det er mykt og det er hardt, det er vakkert, det er stillhet i en verden av uendelig kaos. Tre fotografier som treffer meg akkurat der jeg er nå.

When I’m unable to produce beautiful things to share with you, I can share a link to someone else’s beautiful work. Cat Lane, her three photographs gives me the chills and hits me right where I’m at these days.