Jeg trykker ut pepperkakehjerter og dypper marshmallow i sjokolade. Jeg likte aldri å stå alene på kjøkkenet og nå er jeg der hver kveld. Repeterende handlinger og konkrete resultater, i år vil skapene ha langt over sju sorter.

I går fant jeg inspirasjon i Manuela og forenklet og byttet ut til jeg kom frem til det som skulle resultere i åttifem små klumper som sier bamsemumskaramellsmash.

Salt bamsemumskaramellsmash

1 pakke marshmallows
2 store plater melkesjokolade
1/2 pose sombrerochips
Noen spiseskjeer ha-på
Havsalt

Del marshmallows i to, smelt en halv sjokoladeplate. Dypp den ene enden
på marshmallows’ene i sjokolade, la det stivne (jeg var utålmodig og rastløs
og lot de stivne i kjøleskapet på en fjerdedel av tiden). Når den sjokoladedekte
siden er stivnet, smelt resten av sjokoladen og trekk det til side. Snu dem
med sjokoladesiden ned og legg på litt ha-på, litt knust sombrerochips og
strø over havsalt. Her kan du bestemme blandingsforholdene helt selv, jeg
angrer på at jeg ikke hadde mer salt og chips for å veie opp mot masse skum
og sjokolade. Til slutt har du en spiseskje smeltet sjokolade over hver
marshmallow og dekker til sidene så godt som du klarer. Jeg var flink i
begynnelsen, litt mindre flink når jeg hadde gjort førti og hadde over førti
igjen. La de stivne på bakepapir, legg dem i en boks som holdes passe
kjølig, men det kan godt hende at det ikke er noen igjen om du har en stor
familie og det er desember og alle kjenner lukten av smeltet sjokolade.

Baking seems to be theraputic these days. Repeating motions and most importantly: results. I make something, I create something, and even though it’s just marshmallow chocolate clusters, it’s something. Inspired by Manuela to make these, switched dark chocolate to milk chocolate, added sombreros instead of nuts.

Brent støv i luften og bilhjul som bremser under
soveromsvinduet, føtter over snø, en til og en til,
smilene kan høres, den ene hyler og ler
når de mister balansen på isen, kåper i brunt
og brosjer arvet av oldemødre, øynene som
glinser i lyset fra gatelyktene,

hvor har de vært, har de vært på julebord
med champagne, kollegaer i finklær de aldri
ser hverandre i, klirring av glass og kniver
som faller, taler om resultater og statistikk
og den historien som får alle til å lene hodene
tilbake i en kollektiv latterbølge, pinnekjøtt
selv om det er for tidlig, knappene som
kneppes opp når desserten er over og
den eldste sjefen har gått hjem, kropper som
beveger seg i utakt med en musikk de kjenner
fra da de var yngre, champagne og mer
champagne, de som har sett på hverandre
i korridorene og over onsdagskaffen i kantinen
som nærmer seg hverandre, tettere og tettere,
ingen husker hvordan utfallet av statistikken
egentlig var og hvem som fikk årets ansatt
skrevet på sjokolademedalje rundt halsen,
er det et kyss der, langt borte, senere, kanskje
i drosjekøen etterfulgt av den lille angeren
som drukner i restene av champagnen og
hverandres blå øyne

eller har de samlet seg i leiligheten til han som
bor nede ved sjøen, med utsikt over bryggekant
og et fyrtårn, presset seg sammen i et litt for lite
kjøkken med hver sin rett under armen, saltbakte
poteter og serranoskinke og greske kjøttboller,
venner i skjorte og kjoler som flagrer når terrassedøren
åpnes av noen med en sigarettpakke i hånden,
store smil, langbord som blir til jenter rundt
kjøkkenbordet og gutter rundt en sin nye gitar
når klokken er tolv, vin og mørkt øl, hun som synger
ut sin favorittstrofe når favorittsangen spilles,
en berøring ved oppvaskkummen, et blikk mot sjøen,
kanskje er det der de senere står, akkurat passe tett
og ser utover et svart vann med flettede hender,
mens de begge lurer på om noen har sett dem, om
dette er deres fremtid

De forsvinner inn døren under soveromsvinduet,
latteren døyves av isolasjon og et anlegg som
settes på, det lukter fortsatt brent støv og
hvor blir det av livet nå som jeg ikke lever?

Jeg reiser hjem når det er to-tall foran i desemberdatoen, når det henger under fem pakker på kalenderen. Når toget koster fire ganger mer enn vanlig. Jeg reiser hjem når de første tre versene er sunget over adventsstaken, når jeg kan lukte sylte i gatene.

Men ikke i år. I år er alt annerledes og jeg er her og det er fortsatt uker til julaften.

I dag veltet jeg en pepperkakedeig ut på bordet. Tente kongerøkelsen og skrudde på stekeovnen. Strødde mel utover voksduken. Rullet pepperkakekuler og trykte ut pepperkakehjerter.

Det var meg og det var meg alene og det var tre brett utflytende figurer. I et kjøkken et sted i en by jeg en gang vokste opp i.

I leave Bergen and head home when it’s less than five days left to open in my advent calendar. I head home when the smell of Christmas is everywhere in the streets, when the train ticket costs four times as much. Not this year. This year I headed back home as soon as December arrived, this year is different. Today I started the Christmas traditions by making gingerbread cookies in my mom’s kitchen, somewhere in the small town I once grew up in.

Jeg vil fortelle deg om nettene du aldri ser.

Vi teller ikke lenger sekunder, de forsvinner i skyggene i
trappoppgangen, i brystene som heves og senkes. Avisene
er brettet sammen, brillene er lagt i nattbordsskuffen, det
er bare strimene av lys fra under soveromsdøren som
avdekker kropper som tar pause fra livet.

Jeg vil fortelle deg om nettene du aldri ser og lydene
som stilner. Hender ingen holder. Føttene ingen stryker.
Hjerteslagene gjennom murveggen fra hun som har tanker
som ikke gir slipp. Et svakt host fra han som fortsatt skjelver.

Vi har alle tynn hud der bryst møter bryst, jeg har kastet
teppet på gulvet, kjemper med kvalmen som ruller over
huden. Pusten som aldri finner takten, et ansikt jevnet
med madrassen. Er dette min nye hvilepuls?

Jeg vil fortelle deg om nettene du aldri ser, men når du
våkner, da vil det være lyst igjen.

Jeg skiftet grunnjord. Dro til flyplassen (der du sto og sa “until next time” uten å egentlig mene det), kysset valpen på snuten (sendte henne ut med en mann i refleksvest), sjekket inn på flyet til Sørlandet (telte opp trettito kroner til dagens femte kopp kaffe).

Min grunnjord er fortsatt snølagt og det er sprekker å telle i denne veggen også, men det er annerledes. Jeg trengte annerledes.

Og på mammas vegg henger vi, min søster og jeg. Tegnet av pappa den gangen vi var små og visste så lite, eller aller helst ingenting. En skrikende, en stille. Gjett hvem av dem som er jeg?

I needed a change. I packed my bags and left for the airport, headed home to where I once grew up. There’s two drawn portraits (made by my dad) on the wall, one of me and one of my sister. One quiet and shy, one screaming at the top of her lungs. Guess who’s me?

Lørdag kom min amerikanske tante på besøk. I vesken hadde hun Oreo-kjeks og Oreo-pudding.

Hun fjernet kremen mellom tolv kjeks, knuste dem sammen med litt smør og trykte massen utover i en form. Satte formen i kjøleskapet, mikset sammen pudding av pulver og melk, helte puddingen ned i formen.

Jeg og lillesøster brakk opp to kjeks, strødde dem over som pynt. Det var dette som var oppskriften på et fint sjokoladeøyeblikk. Et lite hjerteplaster mitt i alt.

Får du ikke tak i Oreo-pudding kan sjokolademousse være en like bra løsning – for dette er noe du bør prøve en dag du trenger sjokoladeterapi, du også.

My American aunt came to see me and my sister this weekend. In her bag she brought Oreo-cookies and Oreo-pudding – and she made this dessert for us. A perfect chocolate moment while trying to heal.

Jeg måtte gjøre det nå. Nå når alt tok overtaket og hjertet ble så tungt i brystet. Mandag sto jeg i tatoveringsstudioet med et hittil ubrukt Mastercard i den ene hånden, en papirutskrift med den viktigste setningen jeg vet om i den andre hånden.

Kan jeg få time denne uken? Det er viktig.
Sa jeg.

Ja, du var heldig nå. Vi har en avbestilling på fredag.
Sa han.

Fredag klokken ett var jeg der. Knyttet hender mens nålen stakk i huden, telte sprekker i en helt annen vegg enn min egen.

Det er starten på det som skal bevege seg over skulderen og nedover en sliten og ruglet venstrearm. En åpningssetning til en bok som har vært viktig for meg helt siden den ble stukket under soveromsdøren min på folkehøyskolen, den kvelden for seks år siden. En påminnelse på hva som er viktig for meg, på hva som er hardt og samtidig så uendelig vakkert, på vår korte eksistens, på ensomhet og lengsler, på at vi alle trenger å bety noe for noen selv om det kan være vanskelig for oss å si.

Du forstår det kanskje ikke. Men jeg gjør. Og det er det viktigste.

I had to do this now. When my life turned into confusion and heartache I needed to do something enterily for myself. I started on what is going to be a sleeve to cover up a beaten and exhausted left arm. The quote has been important to me from the day someone pushed this book under my bedroom door six years ago. It reminds me of what is so hard and still so beautiful, it reminds me of our short existance on Earth, what is important to me and that we all have the need to matter in a world where we would like to be unbreakable. You might not understand it, but I do – and that’s why it’s now on the top of my heart.

Og all den kjærligheten.

Hvor gjør vi av den når reiser oss fra kjøkkenbordet og det er tirsdag og vi har bare drukket halve glasset appelsinjuice. Hvor gjør vi av den når vi drar jakkeermer over strikkegensere og kommer borti det papirkuttet som ble laget i går. Hvor gjør vi av den når vi lener hodene mot bussvinduet og tenker på kopimaskiner og leverpostei. Når vi krysser gatene, åpner dørene, skriver handleliste på post-it-lapper. Taster nummeret til IT-support, drikker kaffe over skissebøkene, hører værmeldingen på radioen.

Hvor gjør vi av den når vi velger mellom tomater og brokkoli, stryker kalde fingre over varme panner, teller enkroninger selv om vi vet at de aldri er nok. Hvor gjør vi av den når vi sjekker postkassen selv om vi vet at det er ingenting der. Når vi triller søppeldunken ned til veien, spiser fisk for tredje gang på en uke fordi noen i en bok fortalte at det er det vi må. Når vi hilser på naboer, lager snøballer som smuldrer, vasker hvite skjorter med blå sokker. Når vi glemmer avtaler, tar p-piller foran baderomsspeilet, drar pysjamasen over alt vi ikke lenger fordrar.

Og all den kjærligheten.

Hvor gjør vi av den når du er deg og jeg er meg og alt vi trenger å si er ‘jeg er her’.

Det er så stille. Jeg hører bare bilhjulene som ruller i vanndammer utenfor, tunge hundepust under kontorstolen. En dør som åpnes, en dør som lukkes. Avisbunken som kastes mot asfalten hver natt klokken to. Det er så uendelig stille i en seng i en gate i Kalfaret – og det er slik det må være. Stille fordi jeg har tvunget meg selv til å sette musikken på pause. Tvunget meg selv til å glemme hvor fjernkontrollen er og hvor platespilleren står, for musikken tar gåsehuden feil vei.

Men kanskje du klarer.

For om jeg kunne ville jeg hvisket ordene til Siri Nilsen.

Har du det fint nå, er du et vakkert sted uten farer?
Jeg har blitt stor nå, men skriver fortsatt brev til en som ikke svarer

Jeg ville hvilt hodet mot tapetet med Cat Stevens.

Now that I’ve lost everything to you
You say you wanna start something new
And it’s breakin’ my heart you’re leavin

Lagt meg i et badekar jeg ikke har med Gotye.

Pick apart the pieces of your heart
Let me peer inside, let me in where only your thoughts have been

Trekt føttene opp fra gulvet med Bon Iver.

I move in water, shore to shore;
Nothing’s more

Lukket øynene og satt på Radiohead så høyt, så høyt.

But I can’t help the feeling
I could blow through the ceiling, if I just turn and run
It wears me out

Og kanskje aller mest av alt ville jeg hatt the Cinematic Orchestra i meg hele tiden. På en evig repetering.

By the cracks of the skin I climbed to the top
I climbed the tree to see the world
When the gusts came around to blow me down
I held on as tightly as you held onto me, I held on as tightly as you held onto me

And I built a home
For you, for me

Until it disappeared
From me, from you

And now, it’s time to leave and turn to dust

En dag finner jeg fjernkontrollen min igjen.

The songs I would play if I was able to. You should play them instead.

Hvordan livet jeg kjente til forandret seg til noe jeg ikke lenger forstår. Novemberregnet blir snart til desembersnø og det er grå avtrykk av alt som er mistet i alle mine hjerterøtter. Tørre øyne mot sprukket soveromstapet, kalde hender mot hovne kinn. Netter uten brytning til dag. Den pulserende og evigvarende gåsehuden som det skulle ta tjuefem år før jeg skulle oppleve.

Kjære dere, jeg vet dere vet om så mye som er godt. Fortell meg om det – kanskje du har en fin historie? En favorittlukt? Et vakkert sted? En bok som må leses? Fortell, fortell.

How life changed into something I no longer understand. November rain will soon turn into December snow and there’s grey footprints of everything lost in my heart. I know you know about so many good things – sweet stories and favorite smells, beautiful places and memorable books, please tell me about them.